Gå til hovedtekst | Gå til kommentarer

Beretninger

Institusjoner

Omsorgen i dag

Kilder

Annet

Østfold Røde Kors besøkte ”Solbø” i går, 26.05.1952

Østfold Røde Kors besøkte ”Solbø” i går

En stor oppgave å skape en lykkelig tilværelse for de åndssvake barn

Fakta

Datering:
1952-05-26
Perioder:
Før HVPU-reformen

Fredrikstad Blad

        ”Solbø” bar sitt navn med rette i går, da representanter for Østfold Røde Kors avla et besøk på dette vakre stedet som nå er blitt hjem for åndssvake barn fra Østfold, Vestfold og Buskerud.
        Bestyrer Egil Lanes redegjorde for hva som hittil er gjort. Det er ikke vanskelig å si ja til Østfolds Røde Kors når de ber om å få komme hit, sa han. Det er en aktiv interesse hos dem, som gir seg utslag i en konkret innsats for denne store saken – å hjelpe de åndssvake barna.
        ”Solbø” – tidligere Grefsrudleiren – er egentlig tenkt som hjem for de dypest åndssvake barna. Nå har man barn av flere kategorier der, noe som på sett og vis vanskeliggjør arbeidet rent pleieteknisk. Bestyreren sa at man igrunnen var glad over at det ikke ble gjort noen store utvidelser i fjor – det hadde ikke vært godt å få det til å klaffe. Bl.a. har det vært vanskelig med personell, og de som har vært her, har gjort en kjempeinnsats. Vårt prinsipp er at vi skal pleie barna så godt at vi, hvis vår egen unge var åndssvak uten å tvile kunne sende det hit.
        Om planene for fremtiden sa bestyrer Lanes at det er lite å si ennå. Man håper selvsagt på å få et mer passende sted, hvor arbeidet kan bli lettere. Brakkene som barna bor i nå er all right å bo i, men tungvinte å stelle og holde i orden.
        Akkurat nå er belegget uensartet og hver ”familie” er for stor. Det ideelle er å få små paviljonger med få barn som kan føle seg som en familie. Det har så kolossalt mye å si for de som kommer til å være på pleiehjem hele sitt liv.
        Alt ville gå meget lettere om kompaniskapet av de store humanitære organisasjoner om dette spørsmålet kunne gå i orden. Det kan gå år før dette samarbeidet blir realisert – og det er bittert når man tenker på hva som kunne gjøres for barnas trivsel, sa han.
        Det er mange som er interessert i arbeidet for de åndssvake – heldigvis. At det er nødvendig kan enhver overbevise seg om ved å ta en tur til ”Solbø”. Mange av de barna som er der har vært umulig å ha hjemme, men her når de er kommet til ro i de nye omgivelser blir de fredelig, ingen forlanger det umulige av dem.
        En av grunnene til at mange holder ut med dette arbeidet, og blir glad i disse hjelpeløse som trenger så megen kjærlighet, er nettopp at barna er så vare for kjærligheten og gjengjelder den med en rørende hengivenhet og takknemlighet.
        Til slutt fortalte bestyreren om en liten pike fra Østfold. Hun var 5-6 år da hun kom til Solbø, trassig, hadde raserianfall og var urenslig. Hun var svært reservert da hun kom, men etter hvert var det litt kontakt å få, hun ble mer dempet, raserianfallene forsvant. ”Tantene” merket at hun var villig til å hjelpe, hente ting de skulle ha, tok seg av de som var mindre og dypt åndssvake. Ungen ble blid – hun hadde et strålende smil og et fantastisk humør etter at tilliten var opprettet. Og så en dag så bestyreren noe merkelig: En stor gutt på 10-11 år greide ikke å få opp en port, og den lille nådde ikke opp innenfra – men hun klatret som et lyn over gjerdet, fikk opp porten og halte gutten innenfor. Da ble hun sendt til Rikshospitalet til observasjon – og så viste det seg at ungen var helt normal, men at hun hadde en øreskade. Den hadde satt henne så utenfor at lægen trodde hun var åndssvak, og dette oppfattet piken, og reagerte med trass og raseri.
        Hva det betyr for hennes fremtid og hele tilværelse kan enhver tenke seg.
        Det er ikke skygge av tvil om at det er en velsignelse både for det åndssvake barnet selv, og for foreldrene som ikke makter å hjelpe barnet sitt, å få det inn på et slikt sted som ”Solbø”. Det er bare så altfor mange som ikke kan bli hjulpet fordi det er for liten plass. Var det såsnat plass for dem på slike hjem som ”Solbø” og ”Bakkebø”, ville de kunne leve et liv så lykkelig som overhodet mulig for dem.
        Det kan synes uoverkommelig – men som dikteren sier: ”Tek kvar og ein sin vesle stein, blir åkeren snart rein”. Hver eneste en av oss kan hjelpe.

 

Del med dine venner

Innsendte kommentarer:

Din mening og dine erfaringer er viktige for oss. Vi vil gjerne at du skriver en kommentar eller et minne. Takk for at du legger inn navn og epostadresse, da har vi anledning til å kontakte deg igjen.

Navn:
Epost:
Dette vil jeg si:
Skriv inn tegnene i boksen under.

Vanskelig å se? Prøv et annet bilde
CAPTCHA-bilde
Tegn fra bildet:

Enkelte innlegg kan endres av redaksjonen med hensyn til språk og nødvendig anonymisering. Da kontakter vi deg tilbake. I noen få tilfeller kan hensyn til medmennesker føre til at innlegg ikke blir presentert på sidene.

Bilde til Østfold Røde Kors besøkte ”Solbø” i går, 26.05.1952

 

"UHØRTE STEMMER OG GLEMTE STEDER" på nett er et dokumentasjonsprosjekt om utviklingshemmedes historie i Norge. Prosjektet er et samarbeid mellom museene SØR-TROMS MUSEUM, AVD. TRASTAD SAMLINGER, EMMA HJORTH MUSEUM, MEDISINSK MUSEUM PÅ NORSK TEKNISK MUSEUM, SVERRESBORG TRØNDELAG FOLKEMUSEUM OG BYMUSEET I BERGEN. Prosjektet er finansiert gjennom midler fra ABM-UTVIKLING. Produksjon © Histos.