Gå til hovedtekst | Gå til kommentarer

Beretninger

Institusjoner

Omsorgen i dag

Kilder

Annet

Trastad-barn trenger terapibygg, 24.05.1962

Gi dem en sjanse! Trastad-barn trenger terapibygg

Også barn som er “annerledes” har evner som må lokkes fram, sier Sigvor Riksheim

Fakta

Datering:
1962-05-24
Perioder:
Før HVPU-reformen

        Der finnes mennesker som kan formidle tanker og ord uten å geberde seg og slå i talerstolen og likevel bli hørt og forstått. En av dem er arbeidsterapeut og lærerinne ved Trastad, Sigvor Riksheim. Mandag kveld var hun tilstede ved Røde Kors- Barnehjelps arbeidsmøte, der også mødre-klubbene for barnehagene var invitert.
        En behøver ikke lang tid for å forstå at for frøken Riksheim er dette arbeidet med de evneveike barn ikke bare et yrke, men en daglig hjertesak. Slik hun fortalte om dem, måtte en stein begynne å ane rekkevidden av dette arbeide som drives der oppe.

        Frøken Riksheim har vært lærerinne gjennom 30 år før hun gikk over til dette arbeide etter studiereiser og utdanning i yrket. Hun har vært i Amerika, og ellers reist og lært i Skandinavia, da spesielt i Danmark hvor man er kommet meget lengre enn vi.
        – Men det var mine tredve år som lærerinne som fikk meg til å forstå den forbrytelse som blir begått mot barn som er “annerledes” som Inger Hagerup sier. Vi er ikke alle skapt like og heller ikke utrustet med de samme robuste egenskaper for å kunne følge strømmen. Men en ting er sikker, alle barn har krav på å få en sjanse til å utnytte det de har fått. For husk der ligger evner i alle, hvor skulte de en måtte være for oss mennesker. De har jeg fått det beste bevis for gjennom disse mine fire år der oppe.
        – Jeg opplever det hver dag. Vi har elever som har sittet i årevis og bare vært følt som en straff og en byrde for familier selv om de har gjort det overmenneskelige for å lette livet for disse stakkarne. Bare det å gi dem en sjangse for sine evner har de ikke maktet, for det skal nemlig kunnskaper og god tid til dette arbeide. Eleven må få tid til å finne frem i seg selv og hvem kan vente at en forkavet mor skal makte det.
        Vi har en kvinne der oppe. Hun er 33 år og heter Karly. Rene kunstneren er hun. Hun ikke bare utfører tingene selv. Hun komponerer mønster tegner og setter sammen farger. Det er Karly som lager grunnmønster til duker og løpere, men det morsomme er at flere og flere kommer med og utfører arbeidet etter egen fargesans.
        Karly hadde aldri hatt tinn i sine hender da hun kom til oss. Men straks hun fikk materiellet i hånden, gikk hun i gang og laget de skjønneste smykker. Slik er det med alt hun får i hendene. Hun gir det form og farge. Og der er vi ved kjernen og prinsippet i vårt arbeide – Fri form. De må få finne det ut selv. Jeg lar dem få garnposene med utallige farger. Så leter de selv ut de fargene de er mest glad i og rart er det, de finner helst fram til de glade fargene. Men er de på bunnen en dag slik som vi friske også kan være, da gir det seg utslag i dystre farger. Heldigvis er det noen store-livskunstnere. Det veksler fort mellom smil og tårer.
        – Deres ulykke som ikke kommer under kyndig behandling er at kroppen vokser, men deres evner forblir på barnestadiet. Vi voksne går rundt og venter så meget av dem og glemmer at de er barn. Også blir de ulykkelige.
        – Jeg skulle ønske at alle dere som er med og gir til skolen en gang kunne se dere tid til å besøke Trastad. Og alle de andre som stiller seg likegyldig – om de bare kunne sett barna en dag i skole og arbeide. Da ville hele problemet gått opp for dem i all sin dype mening. Disse barna er ingen anklage, for dårlig samvittighet, men de er en stor appell i seg selv om at de har en soleklar rett til skole etter sine små evner. De er en belastning på familien og samfunnet så lenge de sitter der og går fortapt. Men fikk de bare sin del av som satses på frisk ungdom i dag, skal jeg garantere at 50 prosent ville komme staten tilbake i form av arbeidskraft. Arbeidets art spiller ikke så stor rolle for dem, hovedsaken er at de føler at de teller med i det store felles. Lærer disse først noget, da er de langt mer pålitelig og nøye i det de gjør enn vi friske. Og så er de glade bestandig i arbeidet.
        – Jeg er stolt av å kunne vise frem disse arbeidene fra skolen. Stolt fordi jeg  vet hvor møysommelig mange har stridd seg frem fra knapt å kunne tegne en strek eller sy et sting, ja for enkelte langt dypere håpløshet og til det dere ser i dag her. For oss er disse tingene så selvfølgelige, men bare vi som arbeider der oppe vet hvordan dette er bygget opp trinn for trinn. For husk at ikke alle er født kunstnere slik som Karly.
        – Det er også underlig å se hvordan et motiv kan feste seg og gå igjen i alt. Vår Dagny elsker små lam. Hun tegner og modelerer som oftest i lystige løp. Utrolig hvor hun kan få fram den viltre leken. Hun har laget keramikktavler om Bukken Bruse. Det er til å undre seg over hvor den store bukken er bedagelig og treg mens den minste danser lystig. Kanskje engang da hun ikke kunne så meget som i dag, var lammenes lek på gården noe av det lille hun forsto og det gjorde henne lykkelig og lik går hun og bærer på denne lykken og vil gjerne gi oss andre av den. Hun kunne lage lam hele dagen om hun bare fikk sitte.
        –Men dagen har vel andre oppgaver også?
        – Ja vi begynner med andakt og sangen betyr så meget for dem. Siden har vi gymnastikk. En og halvtimes skole der vi teller, skriver og leser. Vi prøver selvsagt å gjøre alt dette så morsom som mulig. Og så har vi da arbeidsterapi med søm, veving, keramikk og maling, hvilepauser og måltider.
        – Det må da bli et enormt behov for stoff og garn?
         – Ja de skal være visst. Likeså leker og malesaker. Så kan dere putte inn at alt slikt mottages med en varm takk. Og ta meg nå ikke ille opp, men de eldste barna våre er så opptatt med grammofon nå at det er rene sorgen. Bare de hadde et par. Det holder utmerket med slike gammeldagse til å sveive opp. Så skulle det være noen som hadde en i kottet og plater som ikke er så spennende lenger, vi er mottager med åpne armer. Siste gang jeg oppholdte meg i Amerika der jeg reiste rundt og viste barnas arbeider, fortalte jeg om at de ønsket seg så et “skramleverk” til slikt orkester. Det ble promte samlet inn 45 dollar og nå skulle dere sett og hørt deres lykke når de får spille på det. De holdt konsert til ære for Wenche Foss. Hennes besøk er fortsatt det store samtaleemne, og jeg tror at også hun tok med seg inntrykk. Barna holder på å lage en kjempetavle i keramikk og selvsagt er motivet Bukkene Bruse, eventyret hun fortalte og innskripsjonen lyder: “Til Gudmor Wenche”. Hvor de blir glad i alle som er gode mot dem.
        Mange små arbeider ble solgt og en tavle loddet ut til inntekt for saken. Fru Karen Borch-Johansen takket for besøket og foredraget. Hun uttalte også at det var en glede at de tider var slutt da slike barn skulle skjules og gjemmes bort og hun lovde at Røde Kors alltid ville ta med arbeidet for de åndssvake på sitt program og gi det sin del av inntektene ved arrangementer og Uka.
        Der ble også vist en film med overlevering av økonomibygget som er statens gave. Og glimt fra 17. mai på Trastad med en festlig flokk i søndagspuss og bunader, med søljer som Narvik-jenter har gitt en gang, sa frøken Riksheim med varme. Og nå er det terapibygget vi ber for så inderlig, for det er nettopp gjennom fri utforming og arbeidsterapi at vi best kan frigjøre evner og gi dem tilbake til samfunnet, sluttet denne varmhjertede ildsjel sin appell for de mest vergeløse av alle, de som ble “annerledes”. Hvem vet om ikke Bjørnson også hadde dem i sinnet da han skrev:
Ælsk din næste du kristenskjæl
træd ham ikke med jernskodd hæl,
ligger han æn i støvet.
Alt som lever er underlagt
kjærlighetens gjenskaper – makt
bliver den bare prøvet.
                                              toto.

Del med dine venner

Innsendte kommentarer:

Din mening og dine erfaringer er viktige for oss. Vi vil gjerne at du skriver en kommentar eller et minne. Takk for at du legger inn navn og epostadresse, da har vi anledning til å kontakte deg igjen.

Navn:
Epost:
Dette vil jeg si:
Skriv inn tegnene i boksen under.

Vanskelig å se? Prøv et annet bilde
CAPTCHA-bilde
Tegn fra bildet:

Enkelte innlegg kan endres av redaksjonen med hensyn til språk og nødvendig anonymisering. Da kontakter vi deg tilbake. I noen få tilfeller kan hensyn til medmennesker føre til at innlegg ikke blir presentert på sidene.

Bilde til Trastad-barn trenger terapibygg, 24.05.1962

Bilde til Trastad-barn trenger terapibygg, 24.05.1962

Trykksverta levner nok ikke disse vakre fargene noen sjangse men selve tegningene forteller sitt.

Bilde til Trastad-barn trenger terapibygg, 24.05.1962

Arbeidsterapeut og lærerinne ved Trastad, Sigvor Riksheim.

Bilde til Trastad-barn trenger terapibygg, 24.05.1962

Kuvertbrikker og festremser til bord i alle farger og mønster, keramikk, tinn, emaljesmykker, askebeger og små tavler i keramikk, alt var så pent og talte sitt tause språk om hvilke muligheter disse barna har om de bare får en sjangse til skolegang.

 

"UHØRTE STEMMER OG GLEMTE STEDER" på nett er et dokumentasjonsprosjekt om utviklingshemmedes historie i Norge. Prosjektet er et samarbeid mellom museene SØR-TROMS MUSEUM, AVD. TRASTAD SAMLINGER, EMMA HJORTH MUSEUM, MEDISINSK MUSEUM PÅ NORSK TEKNISK MUSEUM, SVERRESBORG TRØNDELAG FOLKEMUSEUM OG BYMUSEET I BERGEN. Prosjektet er finansiert gjennom midler fra ABM-UTVIKLING. Produksjon © Histos.