Gå til hovedtekst | Gå til kommentarer

Beretninger

Institusjoner

Omsorgen i dag

Kilder

Annet

Hos Torstein & Co på Trastad, 07.03.1966

Gledelige utvidelser i vente på Nord-Norges åndssvakehjem

Reportasje ved Nationens utsendte medarbeider Berit Nordgaard

Hos Torstein & Co på Trastad

Fakta

Datering:
1966-03-07
Perioder:
Før HVPU-reformen

Nationen, Rogaland

        Det var en gang en liten nord-norsk gutt som het Torstein. Han gråt da han ble født, skrek også litt som baby, men senere kom det ikke en lyd fra ham. Hjernen hans fungerte ikke på vanlig måte og Torstein klarte ikke å danne begreper. Flere spesialister undersøkte ham, han ble også plasser på en spesialinstitusjon nær Oslo, men uten resultat. Hans kasus ble dømt som håpløs, og som syvåring ble han ansett som åndssvak.
        Så kom Torstein til Trastad Gård i Kvæfjord, til hele Nord-Norges åndssvakehjem og hjertebarn, og smått begynte ting å skje.

        Miljøet der, en liten tillitsfull venns påvirkning, utrettelig undervisning på flere fronter og egne anstrengelser har satt spor, og i dag, da Torstein er 16 år, han han kommet et godt stykke på vei. Han, som før ikke kunne si et ord, kan nå meddele seg selv om det går tregt. Han kan mer – han kan lese og skrive nydelige bokstaver også. Lærerinnen får enda gåsehud av fryd ved tanken på det som markerte gjennombruddet: At Torstein tok avisen langsomt og tydelig leste La-nd-bruks-mi-ni-st-er-en. En annen lærerinne er like stolt og med rette. I hennes avdeling har Torstein vist seg å være en spontan og ikke så liten artist. Harmoniske mønstre, farger og motiver på keramikk, i leire vitner om det.

               ET APROPOS TIL UNDERVISNINGSDEBATTEN
        En solskinnshistorie? Javel. Alikevel på sin plass i dagens debatt om undervisning. At undervisningsplikten bør være for alle, uansett IQ, vil alle forstå som engang har besøkt Trastad. Der synes all aktivitet å ha dette store målet: Å hjelpe alle barn, enten de er to år eller 60, fram til en rikere utfoldelse, og til større menneskeverd. Langt på vei lykkes det. Alle kan ikke nå så langt som Torstein, men målestokken er vid. En øyekontakt, et nytt ord som mestres eller en oppgave som forstås, er også lønn som blir verdsatt.

                         166 NYE SENGEPLASSER I ÅR 
       På Trastad pågår det nå en ekstra aktivitet. Det utvides. Innen årets utgang skal nær 400 – mot nå ca. 250 – barn få plass.
        – Vi holder nå på å ta imot nytt klientell til paviljong 6 V², også kalt Finnmarkspaviljongen som takk for rause gaver der oppe fra, forteller oversøster Ragna Davidsen, en høyreist charmerende dame i diakonissedrakt. Paviljongen har 40 senger fordelt på to avdeligner. I løpet av mars-april skal så paviljongene V og V²² overtas.
        Innen årets utgang er målet 166 nye senger, derav 120 på pleieavdelinger, 30 på en avdeling for urolige, 16 på avdelinger for utviklingsdyktige. Det endelige mål er å skape hjem for 460 barn på Trastad.
        -Penger? Nei, det har vi ikke så mye av. Ennå har det imidlertid ikke skjedd at et bygg er stoppet opp på grunn av pengemangel. Vi bare setter i gang byggingen, så går det. 

                                EN HJERTESAK FOR NORD-NORGE
        Sier oversøster Ragna, og med full dekning. Trastads utvikling er eventyrlig. Starten skjedde i 1949 da bispedømmene i Hålogaland, anført av fru bispinne Wiig, tok åndssvakesaken opp som fanesak, pengene strømmet inn, den 2000 mål store eiendommen som har slik en prektig utsikt mot Kvæfjorden og Middagsfjellene og annen naturherligjet kunne innkjøpes, og i 1954 stod den første paviljongen, Solgården, med plass til 30 barn, klar. Flere skulle følge, både Borgen, Margarethebo, Oscarsheimen, Eriksheimen og Knutsstua, oppfostringshjemmene som Lions Club og Speiderpikene står bak, blokken som Odd Fellow Ordnen har lagt grunnlaget for, funksjonærhus og betyrerbolig, terapibygg og russepaviljong, alt bygg som tilsammen utgjør et lite og faktisk lykkelig samfunn.

                         BÅDE ULL OG SKREI GITT I BIDRAG
        Over fem millioner er skaffet tilveie ved innsamlinger og bidrag, og de er kommet fra de forunderligste hold: Et år ble det gitt en neve ull fra hver eneste sau i hele Hålogaland, noe som utgjorde 11 tonn og sikret sengeutstyr i årtier, et annet år bidro Lofot-fiskerne med en skrei hver, så var det Hjelpestikker, så juletresalg, så inntekter av “Barnetimeboka”, så kom den tyske unge soningsaksjonen og bygget fin driftsbygning, så andre aksjoner av grupper og enkeltpersoner, hele tiden med daværende bestyrer, nå stortingsmann Johs. Gilleberg og hans stab som utrettelig forkjempere.
        Penger? Nei, hvem snakker vel om penger all den tid man har vilje og tro på at en mektigere makt står bak? Som Johs Gilleberg uttrykker det: - Det er ikke vi som har båret Trastad fram. Det har foreldrenes bønn for sine små gjennom mange og lange år gjort. 

                             EN RAR LITEN ANDAKTSSTUND
        - Skal vi ikke begynne dagen slik skikken er her på Trastad – med andakt? Spør oversøster Ragna forsiktig. Alle som klarer å gå dit blant våre små pleier å delta der.
        Det blir en rar liten stund. Den rundt hundre tall store forsamlingen er uensartet, alderen likeså, minen er kanskje ikke så våken, blikket ikke så interessert, men roen senker seg så snart sognepresten kommer og viljen til å følge med er til stede. Salmene synges i forskjellig toneleie i stor glede, og Fadervår er tydeligvis kjent og kjært. Slik har det ikke alltid vært.

                                     DE GÅR PÅ REGNBUEBRU
        - Jeg ble jo sett på som rar den gang andaktsstunden ble lansert, sier Gilleberg. Mange syntes det var en bespottelse å holde andakt blant åndssvake. Belegget var tungt den gang, vi hadde få utviklingsdyktige og stemmen bar ikke over larmen. Noen måtte holdes fast, ingen satt i ro, og det var tungt og vanskelig. Etter tre måneder skjedde omslaget, blikkenefestet seg, tegn og lignelser ble oppfattet. I dag kan mange av våre barn gå på regnbuebru inn i himmelen. De eier den lykkelige enfold og tror mens vi ofte tviler. Her har de mye å lære oss.

                               DE LESER FOR PRESTEN
        Etter andakten blir hver enkelt av tilhørerne tatt med til sine respektive avdelinger og ventende personale. Noen går til barnehagen, andre til verksted- og terapiavdelinger, noen skal måke snø, andre går tur med tante, noen skal på skole og en liten gruppe skal få konfirmantundervisning. Til våren skal de stå på kirkegulvet sammen med andre konfirmanter fra sognet, så her gjelder det å forberede seg.

                             EN MEKTIG KONFIRMASJON
        - Å jo, det var nok de som mukket mot dette også forrige gang barn fra Trastad ble konfirmert, innrømmer Gilleberg. Noen mente i hvert fall at kirken burde være lukket, ikke ville de at våre små barn skulle bli offer for en sensasjonslyst og utsatt for nysgjerrig glaning. Men skulle ikke våre kjekke barn være verdige til å stå fram, fint pyntet som de var og allting? Og skulle kanskje overhøringen sløyfes? Nei, tull. Spørsmålene kom, og svarene smalt i veggen, salmeversene kom som en lek, intet øye var tørt og aldri har jeg vært med på en mektigere konfirmasjon. I dag utgjør 30-40barn fra Trastad en vesentlig del av kirkemenigheten i Kvæfjord. 

                                TENKNING MÅ LÆRES
        Omvisningsrunden på Trastad byr på glimt som dette: I hovedgården, hvor forsøksbarnehagen holder til, er Karin Sundby fra Rognan opptatt med å øve barn opptil elleve år i tenkningen og kombinasjonenes vanskelige kunst. Malerpensler, puslespill, klipping og klistring, lek med kalenderen, bokstaver og bilder hører med, små enkle oppgaver også.
        Videre til vevstuer og verkstedene, hvor blant andre syv flinke gutter under arbeidsleder Hans Wilhelmsen ledelse støper forskalingsmaterialer. Opptil 150 klosser pr. dag kan det bli, og avsetning på dem er det. Mye kunne nok her utrettes med vernet industri

                 STORE RESULTATER MED TALE- OG LESETRENING
        Så til klasseværelset hvor fru Johanne Christensen Røed holdet på med tale- og leseøvelser etter en pedagogikk hun selv med fin innlevelsesevne har funnet fram til. Jul holdes fra hjul, hver fra vær, skjær fra kjær. Skremme fra skreme, alt takket være det konsonant-system hun har utarbeidet. Her var det også eventyret med Torstein begynte.
        I undervisningen tar jeg bl.a. filmstrips til hjelp for å bygge opp begrepsverdenen forteller fru Christensen-Røed. De fleste barn her – som har en IQ under 60 – har både lese- og skrivevansker, mange også talevansker. Her må ofte språket bygges opp fra nytt av. Hos Torstein måtte man gå fra det aller enkleste, fra “stol” til “sitte stol” til “sitte på stol” og endelig, og da var en stor seier nådd: “Jeg sitte på stol”. Etter undervisningen i en vinter både leste og skrev Torstein. Han forsto hva for eksempel post betyr, kunne også snakke litt – og han som ikke hadde stemme da han kom!

                         BRUK IKKE UTTRYKKET ÅNDSSVAK!
        Gleden lyser av den energiske og spillevende lærerinnen. Rikere arbeid kan hun ikke ønske seg, her blir tidligere nederlag vent til seire, barnas glede blir også henne til del. Men en ting bekymrer: Utrykket åndssvak. Det gjør så vondt for dem det rammer.
        – De hører det, møter det i radio og presse og på konvolutter adressert til Trastad hjem for åndssvake, og det oppfattes – som det mindreverds-stempel det er.
        – Folk sier at de må godta sin situasjon, men vi har alle vårt handikap, og makter alle av oss å godta det? Spør hun. – Bør vi ikke beskytte og verne vi som kan?

                        DE ER SEG SIN STILLING BEVISST
        - Til jeg kom hit, trodde jeg barna her levde i en lykkelig verden uten de bekymringer de normale har. Det er ikke sant. Barna her har også sine sorger, heftige og umiddelbare, og de er seg sin stilling bevisst. De følger framskrittene. Opplever som andre løsrivningsprosessen fra det barnslige til det voksne, har den samme utvikling, som normale, bare så meget langsommere og uten å nå så langt. Vanskeligheten her består i å føle seg fram til deres verden, finne en progresjon i opplæringen som passer. Man må stadig gå fra kjent til ukjent, fra hoppetauets slyng til bokstaven S når skaper besvær.

                       FRA BLOMSTERDANS TIL FRISERING
        Rett over gangen ligger Forsøksrådets skole. Det er Sigvor Riksheim som har æren for at den er kommet i stand. Et kaleidoskop av farger slår mot en, den store salen rommer et utall aktiviteter. Noen baker, andre siter ved veven, der friseres, modelleres, tegnes og knyttes tepper, handles over disk og oppføres en blomsterdans av noen av de 24 elevene som gruppen omfatter.
        – Her forsøker vi å unngå å presse elvene til å gjøre noe, forklarer Sigvor Riksheim. Det kommer allikevel. Etter å ha tittet og gått rundt noen dager, finner de gjerne på noe selv. Miljøet virker slik. Samhørighet oppstår, store får delta i barneoppdragelse og blir mer harmoniske av det. 

                        KAN BÅDE TRE VEV OG SY KJOLER
        Utrolig er det hav våre minst begavede kan prestere: De har strikket gensere, sydd kjoler, laget de deiligste gjenstander i keramikk, komponert mønstre som se selv knytter tepper etter, lært seg melodier på instrumenter, selv å tre vev kan to av pikene klare. Store seire vinnes også: Therese, som hittil har vært redd instrumenter, som for eksempel aldri kan lære å lese, kan i dag bruke hårtørreren, tidligere omtalte Torstein har her vist seg som en sann liten kunstner. Han har lært å leve.

                    IKKE BRA MED SÆRSKOLE PÅ SÆRSKOLEN
        - Det eneste skjeve ved opplegget her er at vi har fått en særskole innen særskolen, kommenterer Gilleberg. Barna føler forskjellen på de som får gå på “riktig” skole og på de som ikke får det. Kirke- og undervisningsdepartementet står bak forsøksskolen, sosialdepartementet bak den øvrige drift. Her burde KUD overta all undervisning, gi lik lønn for likt arbeid. Miljøterapien blant vårt tyngste belegg er like viktig, men blir ikke etter det nåværende system belønnet.
        – Mitt syn er at våre særskoler er så dårlig utbygd og har så snevert klientell at man her er inne på feil spor. Flere særklasser på vanlige skoler ville være å ønske, sier Gilleberg. Vi har opplevet at debile barn fra særskolen er kommet til oss og for alltid fått åndssvake-stempelet sittende på seg. De har en menneskerett til å komme i mer avansert miljø.

                HAR “SMÅKJÆRESTER” BLANT DE SKRØPELIGSTE
        Hva nestekjærlighet og oppofrelse angår, kan umulig miljøet være mer avansert noe annet sted. Selv de skrøpeligste, som ikke kan artikulere seg, ikke gå, intet kontrollere, minimalt forstå, blir behandlet som likeverdige. En øyekontakt kan som sagt være nok til at pleierskene får “småkjærester” blant individer som i et råbarket samfunn blir sett på som skrap. 

                            KJEKKE OG SNILLE GUTTER 
        Trivelige Liv Johansen, pleiemor til 12 gutter på Eriksheimen, utrykker det slik:
        - Jeg har ikke et øyeblikk angret på at jeg på meg dette. Guttene “mine” er kjekke og snille, noen går for presten, noen er i fjøset, noen i vaskeriet på verkstedet og en kjører søppel. Vi har det som en vanlig familie, har kosestunder ved radioen, fest jule- og nyttårskvelden. 17. mai og St.Hans – hva jo også de andre her på Trastad har.

                         EN STADIG KILDE TIL INSPIRASJON
        Etter endt rundtur deler man søster Ragnas og fhv. bestyrer Gillebergs syn på de små:
        - Det finnes ikke renere, mer følsomme sjeler enn hos disse barna, de er like nære Vårherre som englene. Trofasthet og kjærlighet preger dem, de er altfor fine til å bli tilsmusset. Ingen kan være rikere enn når man får disse små blomsterknoppene til å åpne seg – og i den oppgaven har man en stadig kilde til inspirasjon.

 

Del med dine venner

Innsendte kommentarer:

Din mening og dine erfaringer er viktige for oss. Vi vil gjerne at du skriver en kommentar eller et minne. Takk for at du legger inn navn og epostadresse, da har vi anledning til å kontakte deg igjen.

Navn:
Epost:
Dette vil jeg si:
Skriv inn tegnene i boksen under.

Vanskelig å se? Prøv et annet bilde
CAPTCHA-bilde
Tegn fra bildet:

Enkelte innlegg kan endres av redaksjonen med hensyn til språk og nødvendig anonymisering. Da kontakter vi deg tilbake. I noen få tilfeller kan hensyn til medmennesker føre til at innlegg ikke blir presentert på sidene.

Bilde til Hos Torstein & Co på Trastad, 07.03.1966

Bilde til Hos Torstein & Co på Trastad, 07.03.1966

Nærmest paviljong VI hvor nå innflyttingen pågår.

Bilde til Hos Torstein & Co på Trastad, 07.03.1966

Barnehagelærerinne Karin Sundby fra Rognan hjelper Bertil og Terje tilrette. -Både barna og jeg lærer av denne virksomheten, og jeg synes langt flere utdannede burde søke seg hit nord, sier hun. Av mitt kull var vi 2 av 40.

Bilde til Hos Torstein & Co på Trastad, 07.03.1966

Oversøster Ragna Davidsen: -Vi har det travelt med utvidelser.

Bilde til Hos Torstein & Co på Trastad, 07.03.1966

Tale- og leselærerinne Johanne Christensen-Røed: -Kall dem ikke åndssvake!

Bilde til Hos Torstein & Co på Trastad, 07.03.1966

En liten bukett på Forsøkkskolen som står klar til å danse blomsterdansen.

Bilde til Hos Torstein & Co på Trastad, 07.03.1966

En lykkelig liten dame som kan utrette store ting med skyttelsen.

 

"UHØRTE STEMMER OG GLEMTE STEDER" på nett er et dokumentasjonsprosjekt om utviklingshemmedes historie i Norge. Prosjektet er et samarbeid mellom museene SØR-TROMS MUSEUM, AVD. TRASTAD SAMLINGER, EMMA HJORTH MUSEUM, MEDISINSK MUSEUM PÅ NORSK TEKNISK MUSEUM, SVERRESBORG TRØNDELAG FOLKEMUSEUM OG BYMUSEET I BERGEN. Prosjektet er finansiert gjennom midler fra ABM-UTVIKLING. Produksjon © Histos.