Gå til hovedtekst | Gå til kommentarer

Beretninger

Institusjoner

Omsorgen i dag

Kilder

Annet

Trastad Gård er hennes hjem, 24.04.1972

Trastad Gård er hennes hjem

Vi har besøkt Nord-Norges Åndssvakehjem i Kvæfjord i Troms. Vi fant oss en venninne der, hun er 15 år gammel, og åndssvak. Hun ble vår guide. Til høyre ser vi henne sammen med driftsbestyreren på Trastad Gård.

Fakta

Datering:
1972-04-24
Perioder:
Før HVPU-reformen

Aktuell

        Bente er 15 år. Hun er åndssvak.
        Bente var hjemme i Narvik i påsken, hos sine foreldre og sin bror. Så dro hun tilbake til det som vel egentlig er hennes hjem, Trastad Gård i Kvæfjord i Troms, vel to mils vei nord for Harstad. Det offisielle navnet på Trastad Gård er Nord-Norges Åndssvakehjem, et sted som i seg selv er et eventyr, men det skal vi komme tilbake til.
        Jeg har kjent Bente fra hun som liten jentunge tuslet rundt i bakgården i Dronningens gate 29 i Narvik. Det ble tidlig ganske klart at det var noe galt med henne. Det stemte da også. Hun led av Føllings sykdom. Hun ble åndssvak. Seks år gammel ble hun sendt til Trastad Gård, og siden har hun vært der. Bentes foreldre, Bjørg og Per S. Isachsen, tror ikke at hun noen gang kommer ut fra Trastad. Det tror heller ikke bestyrer Per Barkved på Trastad Gård, men han vil ikke si noe sikkert om dette. 
        Dette skal ikke være noen historie om Bente, men likevel, vi bruker henne som tråden i en liten fortelling om Trastad Gård. For beretningen om Trastad har eventyrets glans over seg, det er nesten som en privat liten Nord-Norge-plan.
        Vi kan gå løs på litt historikk: I slutten av mars for 22 år siden tok Hålogaland Bispedømme et prisverdig initiativ, et initiativ til bedring av åndssvakeomsorgen i landsdelen. Fem år senere ble den første paviljongen for 30 barn innviet, og da tenkte mange at jobben allerede var gjort, for man torde ikke tenke så langt som at de første linjene i et eventyr skulle bli sluttført slik de ble. Det vil si, det er ennå ikke slutt, det står mer igjen før alt er slik man vil ha det.
        Vi går sammen med Bente og ser oss om, og finner den første paviljongen som ble ført opp. Den heter “Solgården”. Året etter kom ”Borgen”, og så funksjonær-hus 1, og det kom videre i tur og orden stadig nye bygninger. I dag er det 33 bygninger innen Trastad Gårds 1600 mål store område. Det første steget som ble tatt når det gjelder reisingen av Nord-Norges Åndssvakehjem, var innkjøp av selve Trastad Gård, det som nå kalles hovedgården, en hvitmalt bygning fra 1880, og som – sin alderdom tross – kan stå der som selve monumentet over en storstilt aksjon fra hele den nord-norske landsdel. Det kom gaver, det ble arrangert innsamlinger og lotterier. Ett år kom det én neve ull fra hver sau i hele Hålogaland, til sammen 11 tonn ull. Dermed var sengeutstyr for Trastad sikret i mange år fremover. En annen gang som det én skrei fra hver mann på Lofothavet, og i flere år fikk byggefondet bruttoinntekten av juletreskogen fra ett distrikt. Det kom også inntekter av “Barnetimeboka”, 30 vest-tyske ungdommer kom og arbeidet gratis, de mente at de ville bøte på noen av de skadene den tyske nasjon hadde gjort under siste krig. Mye kan regnes opp her: Speiderjobben i 1960, aksjonen for “Eriksheimen” noenlunde samtidig, noe som gjorde at paviljongene “Speiderheimen” og “Eriksheimen” ble innviet i 1962. Man har også “Russetunet”, en paviljong fra Nordnorsk skoleungdom, representert ved russen fra samtlige gymnas i landsdelen. Det ble innviet i 1966, samtidig med “Lionstunet”. Her var det Lions Club som fulgte opp med sin gavepaviljong.
        Alt dette vet ikke Bente noe om. Hun bare bor der, hun har et pent rom, og av og til lengter hun hjem til Narvik. Men når hun er hjemme, går det ikke mange dagene før hun vil til Trastad igjen. Fru Bjørg Isachsen vet svært lite om hva som skal skje med Bente i fremtiden. Hun kommer nok aldri til å kunne klare seg selv, men, det vil fru Bjørg ha sagt til Bentes ros, hun har reist alene med bussen! Dessuten kan hun så å si alle alfabetets bokstaver, men det er neppe noe håp om at hun noen gang blir i stand til å lese. Det er tvil om Bente noen gang blir i stand til å gjøre noe, men man vet jo aldri, for det skjer stadig nye ting, om ikke annet så kommer det nye arbeidsplasser som kan gi nye muligheter. Det var i 1962 Bente kom til Trastad og foreldrene har helt og fullt avfunnet seg med at de har et åndssvakt barn. Da har det kanskje vært tyngre for Bentes to år yngre bror, han tror av og til at de andre ungene erter ham. Om de gjør det, kan ikke foreldrene si, men han tror det. I hvert fall følte han det slik før, ikke nå så mye.
        Og her forlater vi for et øyeblikk Trastad Gård. Vi snakker med sosionom Jan Ditlev Hansen, som riktignok er ansatt på Trastad, men som har hele Nord-Norge som arbeidsfelt. Hans oppgave erå besøke familier som har åndssvake hjemme. Han søker da å finne fram til de ressurser som måtte være tilstede, se hvordan de utvikler seg, ha kontaktmøter med foreldre eller andre foresatte, og selvsagt stadig ha kontakt med de pasientene som ennå ikke er på noen institusjon. Ditlev Hansen har omkring 100 reisedøgn i året, og på disse reisene har han funnet mye negativt. Enkelte steder har myndighetene ikke gjort sin jobb som de skulle, det gjelder i særlig grad skolemyndighetene. Han har møtt foreldre som, svært ofte, er utslitte på grunn a sitt åndssvake barn, noe som igjen går ut over barna. Han har også møtt foreldre som har følt både skyld og skam. Det siste er noe som henger igjen fra tidligere, men som heldigvis mer og mer forsvinner.
        Vi skal ikke forlate Ditlev Hansen, men aller litt om Bente:
        Hun har 24 timer skole ukentlig. Det dreier seg om forming og teori. Det er selvsagt en lek og lystbetont skole. Når det gjelder forming, er det selvsagt om å gjøre å få elevene til å arbeide med hendene, lage ting, modellere, veve, hekle, sy, brodere, snekre, i det hele tatt alt som kommer inn under begrepet arbeidsterapi. I terapibygget finnes det også kjøkken og for eksempel frisørsalong, det er med andre ord et allsidig tilbud til elevene, og dette kalles skole. Når elevene er i terapibygget er de også på skolen.
        Utenfor Trastad Gård: Sosionom Dittev Hansen har oppdaget stor svikt når det gjelder det han kaller de forskjellige kommuners ubetingede undervisningsplikt av åndssvake eller tilbakestående. Det dreier seg om pedagogisk stimulering, om å unngå for mye stillstand blant barna. De må beskjeftiges. De gamle fordommene om at åndssvake ikke kan gjøre noe, må fjernes. På Trastad Gård er de fjernet. 
        Vi kan gå til det mekaniske verkstedet og snakke med arbeidsleder Normann Pedersen. Verkstedet har spesialisert seg på skipsutstyr, spesielt rørklammer til båter. Verkstedet har en god, stor og nyttig produksjon. Pedersen er overbevist om at vi undervurderer de åndssvake. Hans egen jobb er selvsagt å legge arbeidet til rette etter hver som de nye kommer til verkstedet, og han bedyrer at det ikke går lang tid før de behandler maskinene med like stor selvfølgelighet som “normale” gjør det.
        Trastad Gård fortoner seg nesten som en liten by i vekst. Paviljongene, bolighusene, skolen, gårdsbruket og gartneri og administrasjonsbygg og lekeplasser befester inntrykket. Pasientene er med på alt dette. De er med i kjøkken, vaskeri, gårdsbruk og fjøs, de er med fra dagen starter ved sju-tiden om morgenen til kveldsstellet begynner ved 17-18-tiden. Det er omkring 400 pasienter på Trastad, og sykdomsgraden varierer fra evneveikhet til pasienter som må isoleres, det siste fordi de kan skade seg selv og andre. Det var kirken som tok initiativet til Trastad Gård. Hjelpestikkene dannet startkapitalen med 100 000 kroner, så kom gaver fra private, firmaer og forskjellige institusjoner så kom staten med, og nå ligger bygningene der som et samfunn i samfunnet.
_ _ _

        Bente har vært med oss på rundturen, og vi besøker henne på rommet. Hun har bilder hjemmefra på veggen, og hun har et diplom fordi hun er så flink til å gå på ski. Av og til ser hun på en, tankefull og drømmende liksom, eller granskende. Man skulle gjerne visst hva hun tenkte på akkurat da.
        Bente er bare 15 år, men hun kommer neppe noen gang ut fra Trastad Gård, Det gjør ikke noe. Hun liker seg der.

 

Del med dine venner

Innsendte kommentarer:

Din mening og dine erfaringer er viktige for oss. Vi vil gjerne at du skriver en kommentar eller et minne. Takk for at du legger inn navn og epostadresse, da har vi anledning til å kontakte deg igjen.

Navn:
Epost:
Dette vil jeg si:
Skriv inn tegnene i boksen under.

Vanskelig å se? Prøv et annet bilde
CAPTCHA-bilde
Tegn fra bildet:

Enkelte innlegg kan endres av redaksjonen med hensyn til språk og nødvendig anonymisering. Da kontakter vi deg tilbake. I noen få tilfeller kan hensyn til medmennesker føre til at innlegg ikke blir presentert på sidene.

Bilde til Trastad Gård er hennes hjem, 24.04.1972

Bilde til Trastad Gård er hennes hjem, 24.04.1972

Foto: Aage Storløkken

Bilde til Trastad Gård er hennes hjem, 24.04.1972

Bente sitt rom. Hun fikk en pose Twist i gave, og det første hun tenkte på, var at hun måtte dele med andre. Bente har vært på Trastad Gård siden 1962, og blir der kanskje for alltid. -Bentes foreldre, Bjørg og Per S. Isachsen, tror ikke at hun noen gang kommer ut fra Trastad.

Foto: Aage Storløkken

Bilde til Trastad Gård er hennes hjem, 24.04.1972

Platespilleren gir avveksling og glede. Det gjør kveldene kortere. På de fleste avdelingene skal pasientene være i seng kl. 19.

Foto: Aage Storløkken

Bilde til Trastad Gård er hennes hjem, 24.04.1972

I terapibygget hjelper formingslærer Lars Valberg Bente mer keramikkarbeid. - Bente er meget interessert i forming, sier Valberg.

Foto: Aage Storløkken

Bilde til Trastad Gård er hennes hjem, 24.04.1972

Bente foran veven. Bente har lært seg mye i løpet av disse årene på Trastad, og ingen trenger å fortelle henne hvordan en vev behandles.

Foto: Aage Storløkken

Bilde til Trastad Gård er hennes hjem, 24.04.1972

Formingslærer Lars Valberg og Bente i full sving i terapibygget. Bente arbeider i leire, og i forgrunnen ser vi arbeider fra elevene.

Foto: Aage Storløkken

Bilde til Trastad Gård er hennes hjem, 24.04.1972

I det mekaniske verkstedet, og to pasienter sammen. Bente studerer det som den andre, ukjente, driver på med. Staben gjør en god jobb.

Foto: Aage Storløkken

Bilde til Trastad Gård er hennes hjem, 24.04.1972

Foran seg har hun et bilde av sin datter. En datter som for ni år siden fikk Trastad Gård som sitt hjem. Fru Bjørg Isachsen og hennes mann Per Isachsen tenker ofte på datteren Bente som kanskje blir på Trastad for alltid. De trøster seg med at hun trives der, og har det virkelig godt.

Foto: Aage Storløkken

 

"UHØRTE STEMMER OG GLEMTE STEDER" på nett er et dokumentasjonsprosjekt om utviklingshemmedes historie i Norge. Prosjektet er et samarbeid mellom museene SØR-TROMS MUSEUM, AVD. TRASTAD SAMLINGER, EMMA HJORTH MUSEUM, MEDISINSK MUSEUM PÅ NORSK TEKNISK MUSEUM, SVERRESBORG TRØNDELAG FOLKEMUSEUM OG BYMUSEET I BERGEN. Prosjektet er finansiert gjennom midler fra ABM-UTVIKLING. Produksjon © Histos.