Gå til hovedtekst | Gå til kommentarer

Beretninger

Institusjoner

Omsorgen i dag

Kilder

Annet

GI OSS LOV ~ OG VI KAN, 25.06.1974

GI OSS LOV ~ OG VI KAN
var mottoet for en utstilling fra Trastadsenteret for psykisk utviklingshemmede hadde i Oslo på vårparten. Det var tingene i seg selv som imponerte, ikke at de var laget av mennesker som ikke er så godt utrustet som de fleste av oss. Skulpturene, akvarellene, stofftrykkene og keramikkarbeidene viste en fabelaktig form- og fargesans.

Fakta

Datering:
1974-06-25
Perioder:
Før HVPU-reformen

Norsk Ukeblad

Hadde jeg hatt her nå, skulle jeg modellert deg, er det første Herleik Kristiansen sier til meg da jeg møter ham på utstillingen “Gi oss lov og vi kan” i Husfliden i Oslo. Sammen med to av sine kamerater, Børre Hartvigsen og Torstein Nilsen, fra åndsvakehjemmet Trastad Gård utenfor Harstad, er han i hovedstaden for å vise frem noe av det de har laget i formingstimene.
        Herleiks innledende setning er karakteristisk for det spontane og umiddelbare som preger ham og hans kamerater og det de har laget. Her og nå vil de gjøre det som opptar dem mest i øyeblikket, og det er også derfor Torstein i timevis kan sitte bøyd over akvarellen uten å la seg forstyrre av alle som besøker utstillingen. Herleik og Børre er omvisere og forteller om sine skulpturer, stofftrykk og keramikkarbeider.
        - Elevene mine er med hit, som andre brukskunstnere er med på sine utstillinger, sier Sigvor Riksheim, som i en årrekke har hatt ansvaret for formingsundervisningen på Trastad. – De skal få snakke om tingene sine. De selv er ingen utstillingsgjenstander.
        Da jeg for 10-12 år siden kom til forsøksrådet og snakket om “de begavede åndssvake”, trodde de meg knapt. Men jeg hadde troen på dem, for jeg visste at selv om de på mange felt ikke var så godt utrustet som de fleste mennesker, var mange av dem kunstnerisk begavet. Alle barn har like stor rett til opplæring. De måtte få bruke sine evner på noe annet enn å knytte tepper. Målsettingen var å gjøre elevene til samfunnsmennesker, ikke til pasienter på en anstalt.

                    Integrering er stikkordet
Ingen blir vel noensinne helt fornøyd, men i dag kan man i alle fall si at frøken Riksheim er kommet godt i mål. Formingsundervisningen på Trastad er en nyvinning innen arbeidet med de åndssvake. For vel et år siden ble 12 av de beste elevene plukket ut til å være en gruppe som skulle videre i formingsarbeidet. Herleik, Børre og Torstein tilhører denne gruppen, som sammen med fra “normalsamfunnet” daglig former og skaper i Harstads gamle apotek. Akke fra Trastadsenteret var registrert som “ikke utviklingsdyktige.” Frøken Riksheim sier at i løpet av dette året har hatt en veldig fremgang, både sosialt og kunstnerisk.
        Stikkordet er integrering. Det må gjøres forsiktig, og både elevene og samfunnet utenfor må være forberedt. Bare ved å lære de åndssvake å kjenne og ved å være sammen med dem, kan den nye generasjon og samfunnet ellers lære å akseptere dem og gi dem anledning til å utvikle sine evner. På det kunstneriske området er mange av elevene modne men det skorter på sosial trening. Og det er nettopp slik trening de nå er i ferd med å få.
        – F. eks. kjører de 12 med vanlig rutebuss fra Trastad til Harstad. Man kan si at integreringen begynner allerede når elevene kommer inn i bussen om morgenen og møter de andre passasjerene. De hilser på hverandre og noen av dem har fått venner blant sine medpassasjerer. Det var slik jeg hadde håpet det skulle gå, og det var også derfor jeg satte meg på bakbena de det ble foreslått at de måtte kjøre med institusjonenes buss til verkstedet i Harstad.

                    “De normale” har lært av dem.
Nå skulle man kanskje tro at de fem fra “normalsamfunnet” som er med i gruppen, ville ha mye å lære dem fra Trastad, men det er akkurat omvendt. Ved sin naturlighet og uhøytidelige form har Trastad-elvene gjort de andre friere og lært dem å skape nye ting i leirstoff og farger.
        Når man går rundt på utstillingen, blir man ikke imponert fordi tingene er laget av mennesker som ikke er så godt utrustet som de fleste andre. Nei, det er tingene i seg selv som imponerer. Herleiks skulpturer er gjennomsyret av kunstnerisk begavelse, og så er da også hans skulptur over legenden “Jesus blåser liv i leirfuglen” innkjøpt av Harstad krematorium. Et av hans stofftrykk “Jesus helbreder fattig og rik” henger i Harstad kirke. Børre har trykket en nydelig duk med løkmotiv, og det samme motivet har han også brukt i et stort veggteppe. Torsteins keramikk viser en form. Og fargesans utenom det vanlige. Mye av det elevene har laget i keramikk, brukes som servise på Trastad.
        Broderte og vevde duker, knyttede tepper og keramikkgjenstander viser at også andre enn de tre som fikk være med til Oslo, kan sine ting. Herleik, Børre og Torstein har forresten vært i Oslo en gang før. Det var i 1970 da Sigvor Riksheim fikk kongens fortjenestemedalje for sin innsats for psykisk utviklingshemmede. Guttene ga kongen gaver de selv hadde laget.
        Som andre kunstnere liker ikke elevene å bli forstyrret når de arbeider, og det hender de arbeider så intenst at de glemmer å spise. Forklaringer på hvorfor bildet, trykket eller keramikk-krukken er blitt akkurat slik, kan være slående logiske. Som da Herleik hadde laget et stofftrykk av Jesus og de 12 disiplene, og frøken Riksheim, eller Sigvor som de kaller henne, ville vite hvorfor ikke alle var likt kledd.
        – Men kan du ikke se at noen av dem er sent ute og ennå ikke har fått tatt av seg frakken? Spurte Herleik.
        Det samme gjentok seg en gang han ville vise henne et bilde av vennene hennes i Amerika etter at hun hadde fortalt om en studiereise dit. Stolt viste Herleik frem et stofftrykk med indianerhoder. Som alt annet han lager, hadde han ikke brukt arbeidstegning, og frøken Riksheim forteller at hun mer enn en gang har vært redd når han skjærer på frihånd i linoleum som skal trykkes på stoff.
        Børre er fra Finmark, og det gjenspeiler seg i hans trykk. Han har laget lange remser, á la prospektkort, av fylkets mest kjente steder. Torsteins keramikk viser at han er opptatt av verdensrommet.
        – Dette bildet laget jeg da jeg var 12 til 15 år, sier Børre og stryker kjærlig over et veggteppe, som har hans landsdels midnattssol og fjell som motiv i gylne farger.
        - Jeg er glad i fugler og på Trastad har vi så mange av dem, svarer Herleik da jeg spør ham om hvorfor fuglen stadig går igjen.

                    Videreutdannelse på kunst og håndverkskoler.
Nå har Herleik fått den leiren han så gjerne skulle hatt, og glemt er det at han ville modellere meg, for det er kommet en pike med langt lyst hår, og er det noe han liker å skulpturere, så er det piker med langt hår. Ja, gutter også, for da det kommer en gutt med langt hår og skjegg, sier han at han bare må vente litt, så skal han modellere han også.
        – Nå har vi sett hvor langt disse elevene har nådd, kan de bli snakk om videregående skoler for dem?
        – Elevene kan fortsette på kunst- og håndverkskoler og verksteder, og da er det viktig at de føler seg trygge, sier Sigvor Riksheim. De må bo hos folk de kjenner, og en av oss fra Trastad bør være der sammen med dem.
        Med andre ord, de trenger god yrkesopplæring i et vernet miljø i samfunnet. Herleik har tilbrakt et semester på Kunsthåndverkskolen i Bergen, men det falt ikke så heldig ut fordi han nettopp manglet den tryggheten jeg nettopp snakket om. 
        Mitt høyeste ønske er å få en leilighet i Oslo, slik at jeg kan ta imot elever som får videreutdannelse her inne. Salget av tingene vi har laget på Trastad har nemlig innbrakt vel 60 000 kroner, og de er avsatt til et stipendfond for elevene. Med et stipendium kan elven få opplæring og impulser som vi ikke kan gi ham eler henne på Trastad, og det vil modne eleven veldig sosialt. Å komme ut blant folk gir dem følelsen av egenverdi og tro på sine egne evner. I den forbindelse kan jeg nevne en internasjonal utstilling vi var med på i Washington. Vi var blitt bedt om å representere Norge, og de som skulle anmelde utstillingen, visste ikke at de norske kunstnerne var psykisk utviklingshemmede. Desto morsommere var det da å bli vurdert på likefot med “de normale” og få god kritikk.
        – De er pensjonert nå, frøken Riksheim, skal De ta farvel med Trastad?
        – Nei det vil jeg aldri kunne klare, men jeg kommer nok til å trekke med ut av undervisningen. Jeg vil følge med “barna mine” i deres videre utvikling og håper en gang å få se de friskeste av dem bo utenfor en institusjon og å kunne la dem bo i ønskeleiligheten min her i Oslo når de kommer for å lære mer.
        Det har vært år med slit og strev, men derfor er gleden også mye større når det lykkes, og det gjør det som oftest.

 

Del med dine venner

Innsendte kommentarer:

Din mening og dine erfaringer er viktige for oss. Vi vil gjerne at du skriver en kommentar eller et minne. Takk for at du legger inn navn og epostadresse, da har vi anledning til å kontakte deg igjen.

Navn:
Epost:
Dette vil jeg si:
Skriv inn tegnene i boksen under.

Vanskelig å se? Prøv et annet bilde
CAPTCHA-bilde
Tegn fra bildet:

Enkelte innlegg kan endres av redaksjonen med hensyn til språk og nødvendig anonymisering. Da kontakter vi deg tilbake. I noen få tilfeller kan hensyn til medmennesker føre til at innlegg ikke blir presentert på sidene.

Bilde til GI OSS LOV ~ OG VI KAN, 25.06.1974

Bilde til GI OSS LOV ~ OG VI KAN, 25.06.1974

Hvem skulle ikke gjerne hatt duken og veggteppet som Børre Hartvigsen har laget, i sitt hjem?

Foto: Burny Iversen

Bilde til GI OSS LOV ~ OG VI KAN, 25.06.1974

Sigvor Riksheim har gjort et banebrytende verk innen arbeidet med de psykisk utviklingshemmede. Her er hun sammen med et av "barna sine", Torstein Nilsen.

Foto: Burny Iversen

Bilde til GI OSS LOV ~ OG VI KAN, 25.06.1974

Et av Herleiks arbeider kan stå som et symbol for Sigvor Riksheims kongstanke: Å skape kontakt mellom de åndssvake og samfunnet utenfor.

Foto: Burny Iversen

Bilde til GI OSS LOV ~ OG VI KAN, 25.06.1974

Tostein Nilsen med noe av det han har laget i keramikk.

Foto: Burny Iversen

Bilde til GI OSS LOV ~ OG VI KAN, 25.06.1974

Herleik Kristiansen med sin skulptur "Jesus blåser liv i leirfuglen", som er innkjøpt av Harstad krematorium.

Foto: Burny Iversen

 

"UHØRTE STEMMER OG GLEMTE STEDER" på nett er et dokumentasjonsprosjekt om utviklingshemmedes historie i Norge. Prosjektet er et samarbeid mellom museene SØR-TROMS MUSEUM, AVD. TRASTAD SAMLINGER, EMMA HJORTH MUSEUM, MEDISINSK MUSEUM PÅ NORSK TEKNISK MUSEUM, SVERRESBORG TRØNDELAG FOLKEMUSEUM OG BYMUSEET I BERGEN. Prosjektet er finansiert gjennom midler fra ABM-UTVIKLING. Produksjon © Histos.