Gå til hovedtekst | Gå til kommentarer

Beretninger

Institusjoner

Omsorgen i dag

Kilder

Annet

Vår lille Trygve

Denne artikklen sto på trykk i Dagbladet 03.05.1952. Som en innledning står følgende tekst fra redaksjonen i avisen:

En likefrem og klok artikkel om de problemene som møter et par foreldre etter at barnet deres har vist seg å være annerledes enn andre – og om de store gledene et slikt barn kan bli kilde til når det blir behandlet med kjærlighet og tålmodighet.

Fakta

Perioder:
Før HVPU-reformen
Kategorier:
Pårørende

Trygve ble født hjemme. Jeg var selv med på å bringe ham til verden, jeg ble betrodd å passe min kones høyre ben og arm under veene. Og sa svigermor, jordmor og doktoren og jeg etter avsluttet nattjobb satt og styrket oss med ramsterk kaffe og et fat med rundstykker med tykt smør på i tillegg til en velfortjent dram, - og mens min kone lå der utslitt og arbeidet seg ut av eter-tåken – ja, da følte jeg den merkelige oppspilte utmattelsen som kommer når en har vært deltager i et stort personlig drama med lykkelig utgang. Gutten sov i vuggen.

Og vår Trygve åt seg god og rund, han lo hjertelig til alle, og det fantes ikke noe herligere guttebarn.

Det var et stort sjokk da vi et års tid etter fødselen fikk beskjed om at han var åndssvak – eller evnesvak som det heter nå. Han hadde medfødt mongolisme. Dette er en mutasjonssykdom som vitenskapen etter sigende ennå står hjelpeløs overfor, og som den bare kan kommentere med en trøstesløs beskjed om at denne sykdommen er det ikke noe å gjøre med.

Plutselig sto et par foreldre der og skulle omstille sitt syn på vidtrekkende problemer – problemer som grep ubarmhjertig inn i tilværelsen. Min kone var opprevet, og jeg hadde det ikke særlig godt jeg heller, før vi fikk overblikk over situasjonen.

Den evigglade Trygve ble sendt til observasjon. Det var et godt sykehus med en dyktig overlæge, en erfaren oversøster og travle sykepleiersker som løp som kakkerlakker døgnet rundt for å få de altfor mange pliktene fra hånden. At så få på våre hospitaler må greie så mye, er en skandale – det har vi lært av bitter erfaring. Det er en skandale for et samfunn som gjerne vil rose seg av å kjempe for kulturen. Gutten fikk den mest omhyggelige behandling som kan gis av et førsteklasses – men underbemannet – sykehus, ja han fikk enda mer – for han ner ikke uten charme. Trass i dette skulle det ikke mer enn fem dager til før lille Tryggves forstand gikk i vranglås, og så satt han der bare og lignet en stein og var ikke mer til bry – absolutt ikke. Vi fikk ham hjem, for det var likevel ikke noe å gjøre med ham, og det tok fjorten dager før han i det hele tatt kjente igjen sin mor. Og i en hel måned så vi ikke et eneste smil på det ensomme ansiktet. Det var ikke fordi noen hadde vært slem mot ham eller utålmodig med ham. Det hadde bare ikke vært noen som kunne ta seg av ham så mye som vesener av hans art krever.

Hvorfor skulle han ikke også være der hvor det var tid til ham – hjemme? Vi beholdt ham – og det har vi ikke angret.

De lærde var uenige. Dyktige og samvittighetsfulle læger sa at vi skulle få ham anbrakt på en anstalt, for han ville komme til å binde oss på hender og føtter. Andre dyktige og samvittighetsfulle læger sa at hvis vi ville påta oss oppgaven, ville vi få se at bryet lønnet seg. I hvert fall var det ingen av lægene som var i tvil om at hjemme ville Trygve ha de beste betingelser for å få så mye ut av livet sitt som mulig. Og når jeg ser ham slå de tykke armene om halsen på min mor og sukke av velvære, og når jeg hører ham tralle på gyngehesten, og ser ham krype helt inn til musikken, og den sprellende lille bakenden hans stikker ut av platerommet i radioen og vrikker seg i sikker takt til rytmene – ja, da er jeg ikke i tvil om at det er likevel ikke så lite han får ut av livet.

Og dette trass i at en unektelig ikke kan kalle Trygve noe karrièrebarn. Vi kan spare oss alt maset med å oppdra ham til å bli en såkalt ”dyktig ung mann” og annet stort. Slik som inngrodde samfunnsfordommer ellers dikterer velmenende og ansvarsbevisste – og kanskje litt forfengelige? – foreldre å gjøre. Vi kan gå inn for den ulike morsommere, men slett ikke lette oppgaven å – om jeg så må si – holde baken i sprell.

Evnesvake barn har det til felles med den dyktige unge mann og kvinne at de kan bli lykkelige og tilfredse. Det skal bare ikke på langt nær så mye til. Det trengs verken penger, herregårdsmalerier, behengte fruer eller ordner eller ”prestasjoner” for å gjøre Trygve tilfreds. Det trengs utelukkende oppmerksomhet. Bare av den grunn er det noe tøys dette at svake evner er noe tragisk eller uhyggelig. Tragedien og ulykken finner man i folks manglende forståelse nettopp for dette lille springende punkt.

Vi fikk en spesialist, en forsker til å se på vår lille Trygve. Han og huslægen vår hadde forståelsen, og de satte oss på sporet av hva det hele dreide seg om. ”Deres oppgave består i å lytte og tenke Dem inn i Trygve og hjelpe ham på gli, slik at han kan leve på sin egen måte”, sa denne spesialisten, og huslægen ga ham rett. Det er karakteristisk at disse to lægene kan undersøke ham på kryss og tvers uten at han blir redd. Det er en fornøyelse å se dyktige tryllekunstnere i arbeid.

Etter evne har vi prøvd å rette oss etter dette rådet. Og i tillegg har lært ett og annet om tålmodighet, om gleden ved de meget små fremskrittene, og at det er ting i tilværelsen som blir bedre jo langsommere. Vi befinner oss vel ved det, alle tre. Vi har glemt ”tragedien”.

Dette er folk som ikke kan forstå – og ikke riktig tilgi oss. For det strider visstnok mot verdensordenen å se slik på tilværelsen. I hvert fall strider det mot folks oppfatning av verdensordenen.

Men folks overtroiske skrekk og uvilje skal ikke bli bebreidet dem, for den kommer av gal eller utilstrekkelig opplysning. De står overfor noe de ikke kjenner, og vet ikke hva de tør eller ikke tør. Av naturen er de hjelpsomme nok, og vi vet av god erfaring at når vi først har fått dem til å forstå hva det hele dreier seg om – nemlig at den evnesvake er en pasient og ikke et uhyggelig monstrum fra vanetenkningens gjengangerverden – ja, da blir de så menn like snille som de ellers er når de hjelper en blind over gata.

For en stor del ligger skjevheten i manges innstilling til det evnesvake barnet i at de går rundt med noen ufordøyde forestillinger om at de som er normalt utstyrt skal leve, mens de uskikkede går til grunne. Og en åndssvak stakkar er jo ingenting – en oppfatning som den svenske åndssvakeforsorgen har motbevist på en strålende måte. Kan ikke en fagmann skrive en kronikk om dette?

Det er naturligvis riktig at livet er en kamp som krever evner og krefter. Men med evner og krefter mener de fleste en skarp hjerne, muskler, seksuell potens og dermed basta. De færreste husker på å ta med evnen til å nære sterke følelser. Sterke følelser er nettopp blant kjennetegnene for den evnesvake: veldige følelsesreserver og et dermed følgende sikkert instinkt for å skape en beskyttende innstilling hos omverdenen. Den evnesvake blir ofte omtalt som ualminnelig charmerende – hvis han da ikke er blitt helt ødelagt av omgivelsene – han er så visst ikke så stakkarslig og hjelpeløs som han blir gjort til. Å ofre overdreven medlidenhet på ham – eller på foreldrene hans – er et spill av krefter som kunne ha vært brukt til bedre gagn for ”stakkaren”. Det finnes folkeslag hvor den forstandsdefekte til og med blir hedret som et av Gud utvalgt vesen. Og noe av den samme ærbødigheten finner man igjen i dyrkelsen av geniet som er karakteristisk for vår kulturkrets. Jeg nevner ikke disse eksemplene for å agitere for at Trygve skal bli utropt til geni – fri og bevare meg! – men for å mildne litt på oppfatningen av et vesen som ikke er som de fleste.

I denne forbindelsen kunne jeg ha lyst til å si noen ord om det nye uttrykket ”evnesvak”. Som det vil gå fram av det som er sagt foran, er det en grense for hvordan dette uttrykket kan tolkes. Det dekker den sannhet at visse evner hos pasienten er svake, men langt fra alle. Det kan godt finnes evner hos pasienten som er langt sterkere og mer slagkraftig enn hos de fleste friske mennesker. Det dreier seg bare om evner som ikke blir notert på børsen i et samfunn, i en kulturkrets, en sivilisasjon – eller hva vi nå skal kalle det – hvor målestokken for et menneskes evne er den sosiale rang stigen. Et samfunn hvor det gjelder å bli noe stort – hva det så er, som Hemingway sier.

Min kone og jeg hilser velkommen de – heldigvis mange – røstene som sier at når man har fått et evnesvakt barn, skal man ikke bry seg for mye om hva ”folk sier”. Og vi er alltid glade når folk ikke blir rare straks de får vite at Trygves forstand er litt innskrenket og uvanlig, men som tar det naturlig, og som viser tilbørlig interesse – for som foreldre flest trenger vi å snakke litt frem og tilbake om problemene med folk som er til å snakke med – og som deretter lar samtalen gli videre.

Ennå er Trygve bare to år, og hvordan situasjonen etter hvert vil utvikle seg, vet vi ikke. Vi prøver så usentimentalt som mulig – men også med fortrøstning – å forutse eventuelle komplikasjoner, og å styrke ånden mot alle de vansker som ikke kan forutses, - og så vil det helst gå bra.

Om da husmorens krefter strekker til. Det er nemlig forbundet med et stort – men ikke utakknemlig – slit for en mor å ta seg tilstrekkelig av sin lille Trygve som har behov for et overskudd av personlig samhørighet med tilværelsen. Og hertil kommer at selve stellet krever en større arbeidsinnsats enn tilfellet er med friske barn. Dette er et rent økonomisk spørsmål, og det er fryktelig for et hjem når det må gi slipp på barnet sitt utelukkende fordi moren ikke kan bli fritatt for andre plikter, som hindrer henne i å løse oppgaven tilfredsstillende.

Enten hun nå har et yrke ute, eller hun bare har selve hjemmet, eller kanskje begge deler, burde hun uten å behøve å skjele til andre hensyn – kunne settes i stand til å samle seg ordentlig om denne oppgaven, som stiller de største krav til et likevektig og godt humør.

Det har ikke alltid vært like morsomt for Trygves mor når de huslige pliktene ikke har levnet tilstrekkelig tid til å ta seg ordentlig av gutten. Og fritid for henne selv er det ikke tale om, og likevel har hun kanskje dårlig samvittighet og ødelagt fordøyelse. Hun sparer staten for en betydelig utgift hvert år. Hadde det ikke vært naturlig at hun fikk del i denne besparelsen. Slik at hun kunne slippe å vaske gulv og å holde tøyet i stand til familien, og ellers kunne slippe alt det andre arbeidet som blir for tungt for henne, og som andre kunne ha gjort, dersom hun hadde hatt bedre råd.

Det må sikkert kunne bringes til veie en ordning til gagn for begge parter, både for staten og moren, når på denne måten en sykepleierske og en sykehusseng eller en plass på en av våre altfor få anstalter, blir erstattet med en mor og et virkelig hjem.

Dette – og mange andre problemer – er aktuelle også her i landet. Vi er mange som kan fortelle, hvis noen vil spørre oss. Vi er også mange som ønsker at andre skal lære oss å kjenne, og som håper at de på denne måten kan forstå oss og våre evnesvake.

Del med dine venner

Under ser du alle tekstene som er registrert i kategorien Pårørende.

Bilde til Vår lille Trygve

Dagbladet 03.05.1952

 

"UHØRTE STEMMER OG GLEMTE STEDER" på nett er et dokumentasjonsprosjekt om utviklingshemmedes historie i Norge. Prosjektet er et samarbeid mellom museene SØR-TROMS MUSEUM, AVD. TRASTAD SAMLINGER, EMMA HJORTH MUSEUM, MEDISINSK MUSEUM PÅ NORSK TEKNISK MUSEUM, SVERRESBORG TRØNDELAG FOLKEMUSEUM OG BYMUSEET I BERGEN. Prosjektet er finansiert gjennom midler fra ABM-UTVIKLING. Produksjon © Histos.