Uhørte stemmer og glemte steder

Fakta

Perioder:

Før HVPU-reformen

Kilder

Ættegård gjennom 600 år blir sentralhjem, 07.11.1953

Møre og Romsdal Støttelag for Åndssvake, som ble stiftet i 1952, var sentrale i arbeidet med å få opprettet et hjem i fylket. Laget samlet inn midler, og etter at Sigrid Helland gav gården Helland i gave til samme formål, ble det fart i planene. Første byggetrinn ble innviet 28. september 1958 og omfattet 2 pleiepaviljonger, økonomibygg og arbeidshus, og gav plass til 75 beboere.

Den første tiden var alle beboerne barn, ”Mariebo” var for jenter og ”Oppigarden” for gutter. Utover på 1960-tallet ble Hellandheimen utbygd i flere byggetrinn. I 1962 ble det innviet en ny pleiepaviljong, ”Hjertebo”, med 36 plasser, samtidig som man begynte erbeidet med enda en ny paviljong med 34 plasser. Etter ”Ivarstua” kom ”Solstua” med 30 plasser, og senere ”Steinrøysa” og ”Bakketun” med ni hybler for to beboere i hver. Samtidig som det ble bygd avdelinger, ble beboertallet på hver avdeling mindre. Etter hvert ble også eldre beboere tatt inn.

Frem til 1. januar 1972 hadde Støttalaget ansvar for bygging og drift av Hellandheimen. Som følge av nye sykehusloven ble Hellandheimen ble overdratt til fylkeskommunen, og skulle bygges videre ut som sentralinstitusjon med 320 pasientplasser. I følge Bjørg Uri, som var ansatt som oversykepleier fra 1962, hadde institusjonen på det meste i underkant av 200 beboere.

Arbeidsaktivitetene var den første tida organisert i to avdelinger, vevstuene og sløyden. I vevstuene besto arbeidet i blant annet veving og brodering, mens sløyden gav muligheter for peddikarbeid, enkle trearbeid og litt metallarbeid. Etter hvert ble det kjøpt inn maskiner for å utvide produksjonen på trearbeidssida. Fra 1966 til 1970 økte sysselsettinga av beboere fra 25 til 40. Fra 1970 ble det innført nye aktiviteter som for eksempel, keramikk, tinn- og kopperarbeid, smiing, sponlampeprodusjon, og etter hvert tok Hellanheimen på seg delproduksjon for ulike bedrifter. Over 100 klienter fikk på få år opplæring og arbeid på en eller flere av avdelingene.

Det var ikke skoletilbud på Hellandheimen før litt utpå 1960-tallet, men etter hvert fikk man eget skolebygg. Etter at spesialskoleloven ble fjernet i 1976 og grunnskoleloven slo fast at alle hadde rett til opplæring i samsvar med sine evner og forusetninger, vokste skolen til å bli den største i Vestnes kommune. Det var ansatt rundt 30 lærere, de fleste spesialpedagoger, og siden loven hadde tilbakevirkende kraft, kunne de eldste av elevene være både 50 og 60 år.
Det ble også sendt elever til husmorskole og folkehøgskole, og fra 1978 ble det satt i gang videregående opplæring på Vestnes med elever fra Hellandheimen i snekkerfag og mekaniske fag. Det ble så opprettet en vernet bedrift på Daugstad, slik at de som var ferdige med skolgangen fikk en arbeidsplass å gå til.

I 1976 åpnet det egen hjelpepleierskole på Helland, og dette hadde sammenheng med at det var vanskelig å få tak i nok fagfolk.

Hellandheimen ble avviklet i perioden 1991-1993. Beboertallet i 1991 var 133, og 111 av disse forstatte å ha Vestnes som bostedkommune etter reformen. En del fikk botilbud innenfor Hellandheimområdet, mens ca 40 personer fikk nye botilbud i utkanten av eller utenfor institusjonsområdet. En rekke av de andre tilbudene, som dagtilbud, fritids- og kulturtilbud, avlastning mm, ble opprettholdt som kommunale tilbud.

Opplysningene er hentet fra en artikkel av Eivind Hasle som er publisert i årsskriftet for Romsdal Sogelag i 1998. Forfatteren har gitt tillatelse.