Gå til hovedtekst | Gå til kommentarer

Beretninger

Institusjoner

Omsorgen i dag

Kilder

Annet

Nærlandheimen

Nærlandheimen åpnet i august 1948 med det offisielle navnet ”Diakonenes arbeids- og pleiehjem for åndssvake”, og ble offisielt nedlagt 31. desember 1990. Driften ble likevel ikke helt avviklet før høsten 1994.

Historien til Nærlandheimen strekker seg tilbake til 1936, da det på en ekstraorinær generalforsamling i Det Norske Diakonforbund på Diakonhjemmet i Oslo ble vedatt å gå aktivt inn for å etablere et hjem for psykisk utviklingshemmede. Dette hadde det vært tanker om i miljøet lenge, og i 1939 ble eiendommen Nærlandheimen kjøpt fra staten for 25 000. På eiendommen hadde det tidligere vært et privatdrevet sanatoruim for 40 pasienter med revmatiske lidelser, så det var en del eksisterende bygninger som kunne brukes. Det ble ansatt forstander og i 1940 var institusjonen så godt som klart til å ta imot 60 beboere, men ferdigstillelsen ble avbrutt av at tyskerne inntok anlegget.

I 1945 hadde Diakonforbundet en befaring på eiendommen, og selv om veldig mye var ødelagt, ville de ikke gi opp planene om å etablere institusjonen. Genralforsamlingen vedtok å bygge ut Nærlandheimen så fort som mulig. Diakon Ådne Steensnæs, som ble engasjert som forstander fra 1947, var sentral i oppbyggingen. En viktig oppgave var innsamling av penger, og en hadde stor oppsluting både fra private og offentlige. Diakonene reiste rundt og fortalte om arbeidet med psykisk utviklingshemmede, det ble etablert mange såkalte Nærlandforeninger over hele landet. I løpet av de 10 første årene med drift gav privatpersoner til sammen 30 millioner til ”åndssvakesaken”. Helt fram til staten overtok driftsansvaret var institusjonen avhengig av gaver og innsamlede midler, både til ordinær drift og utbygginger som ble gjort. Man mottok også klær, møbler og medisinsk utstyr, for eksempel ble det sendt et piano fra Moss!

De første årene
Nærlandheimen ble innviet 7. august 1948, og hadde da plass til 60 beboere: 30 kvinner og 30 menn på hver sin avdeling. Kvinneavdelingen åpnet i oktober med et personale på 5 sykepleiere. Mannsavdelingen, også den med 5 ansatte, fikk sin første beboer 1. november, en gutt fra Måløy som fylte 15 år den dagen. Dagen etter kom to brødre fra Hedmark. 21 av de første beboeren ble overført fra Emma Hjorths hjem i Bærum. Ellers kom det mennesker fra hele landet, og de kom puljevis slik at betjeningen skulle lære dem å kjenne. Det ble innført 3 døgnvakter og en nattevakt. Alle som kom skulle utrustes med en ”standardutrustning” fire bukser, fire skjorter, fire par strømper osv. Noen av de som ikke greide å stille med alt selv fikk hjelp av sosialkontorene, og mange fikk også klær fra Røde Kors, bla.a. avlagt amerikansk militærutstyr. Det kom også pakker med klær fra private, både fra Norge og USA.

Dagene gikk i hovedsak med til faste gjøremål. Mange måtte ha hjelp til morgenstellet, og nattevaktene hadde ansvar for å få pasientene opp før de gikk av vakt kl 7.00. Frokosten kunne ta sin tid med to eller tre ansatte på ca 25 beboere der mange måtte mates. Det var ikke uvanlig at noen av de best fungerende beboeren hjalp til med mating av andre beboere. To eller tre ganger i uken var det barbering på mannsavdelingen for de som trengte det. De første årene var middagen kl 11. Man gikk på arbeidsstua både før og etter måltidet. Senere ble middagen flytet til kl 16, og en ville lage rutiner som en vanlig arbeidsdag. De av beboerne som var ute på arbeid eller andre aktiviteter fikk matpakke.

Hele året var flere av beboerne involvert i de daglige gjøremålene ved institusjonen. Noen hjalp til på vaskeriet og i kjøkkenet. En fast gjeng på fire skrelte poteter til hele heimen, noen var med å handlet og gikk ærend, og noen hadde transport av mat fra hovedkjøkkenet til de enkelte avdelingene som sin oppgave. Om sommeren ble gjerder satt opp, skog ryddet og grøntområdene stelt. Alt det første året ble ca 8600 trær plantet ut og man begynte på en bærhage med 150 busker. Senere fikk man også en del husdyr på Nærlandheimen, blant annet 130 høner og 30 griser. I tillegg fikk en gartneri med drivhus, der en i første rekke dyrket tomater. Beboerne var med å hjalp til både med dyr og grønnsaker. Noe av produksjonen ble solgt, men det meste gikk med til bruk på institusjonen.

Til å begynne med hadde man en arbeidsstue i kjellerne under mannsavdelingen, og senere ble den flyttet til kjøkkenbrakka. På 50-tallet kom tiltaket inn i fastere former, og mens arbeidstilbudet til å begynne med var tiltenkt kun menn, ble det etter hvert satt i gang med aktiviteter tilpasset kvinner. Det ble produsert koster, sivsko, vevde tepper, dørmatter, korger osv. I 1955 hadde Nærlandheimen 131 pasienter: 39 kvinner og 92 menn. Arbeidslederen skriver i årsrapporten av 14 har vært med på arbeidsstua. 3 år etter står det i årsrapporten: ”Som før, er de fleste pasientene pleiepasienter, så det har vært liten mulighet for arbeidsterapi. Dette har allikevel vært drevet i den utstrekning det har vært mulig og følgende arbeider er utført: 14 skobørster – 2 papirkurver – 36 nøstekurver – 10 blomster-kurver – 27 dørmatter – 9 lekebiler – 5 klæsbankere – 80 meter flettverk. En del deltar i arbeidsterapien uten å gjøre produktivt arbeid, men det er allikevel til stor glede for dem selv.” Produktene ble til dels benyttet på Nærlandheimen, men noe ble også solgt. Arbeidsstuene var i drift til 1980-årene, da mange av aktivitetene ble videreført i arbeids- og aktiviseringssektoren.

På Nærlandheimen var det et høyt aktivitetsnivå når det gjaldt fester, tilstelninger og underholdning. Kjente personer fra NRK Radio kom, og lokale kor, korps og ulike foreninger kom for å underholde. Beboerne bidro også med innslag. Filmfremvisning var også et kjærkomment tilbud, som også ble benyttet av folk i bygda. Ellers ble det arrangert musikkmøter, visekro, karneval, konserter, dansetilstelninger og teater. Basaren var et årvisst arrangement. Det var i første rekke personalet som var ansvarlige for arrangementet, og gevinstene ble laget gjennom året og gitt fra forretninger. Uten sammenligning var 17. mai og julekvelden de største festdagene. 17. maitoget på Nærlandheimne trakk folk fra hele kommunen, og etterpå var det et stort arrangement på idrettsplassen med idrettsleker, is, pølser og brus. Før jul pleide det å komme inn gaver fra mange frivillige organisasjoner, blant annet Lions Club og Odd Fellow. Noen av personalet tok også turen rundt i butikker for å spørre etter gaver. Ikke alle som bodde på Nærlandheimen hadde familie de fikk gaver fra. I romjula eller på nyåret ble det arrangert juletrefest.

Videre utbygging
Alt i februar 1949 var belegget fullt, og en gjorde en av garderobene om til bolig slik at man kunne ta imot ytterligere 15 beboere. I 1950 hadde heimen en betjening på 30. Man hadde trodd at 60 plasser skulle være tilstrekkelig, men det kom forespørsler fra alle kanter av landet, skrevet av pårørende eller leger. Mange hundre mennesker fra hele landet sto på venteliste, men de første årene så en det som sin viktigste oppgave ”først og fremst å lette byrden for utslitte gamle foreldre som hadde strekt voksne åndssvake barn i sine hjem”. Etter de 10 første årene med drift sto det fremdeles personer på venteliste som hadde stått der fra begynnelsen av. De som flyttet til Nærlandheimen i begynnelsen var blant de dårligst fungerende. En ikke formalisert fordelingsnøkkel sendte de såkalt ”opplæringsdykige åndssvake” og barn under 12 år til Bakkebø. Senere, da flere sentralinstitusjoner ble bygd og landet var delt inn i soner når det gjaldt omsorgen for mennesker med utviklingshemming, avtok presset og beboerne kom i stadig større grad fra Rogaland og Agderfylkene.

Allerede kort tid etter at institusjonen kom i drift begynte man arbeidet med å få i stand en ny avdeling. På 50- og 60-tallet kom det stadig nye bygg og nye tilbud til beboerne, og her er noen av dem:
1953: ”Steinhuset” ble tatt i bruk med 50 plasser, og hadde fullt belegg i løpet av et par måneder. Dette var en spesialavdeling for særlig urolige menn, og var den første spesialavdelingen i sitt slag i landet.
1958: Et nytt administrasjons- og økonomibygg ferdig, med et moderne kjøkken. En av de tekniske nyvinningene var en maskin som leverte 2500 oppskjærte og påsmuret brødskiver i timen.
1959: En ny boavdeling for 50 kvinner åpnet.
1961: Åpning av ny barne- og ungdomsavdeling med 64 plasser.
1964. Nytt bygg for 43 ”asosiale åndssvake menn”, eller ”kriminelle åndssvake” som de også ble kalt, ble tatt i bruk. Dette ble bygd på spørsmål fra staten under forutsetning av at Nærlandheimen skulle få svømmebasseng og gymnastikksal.Idrett ble ansett som et viktig ledd i terapien, og fra begynnelsen av var ca 80 av beboerne (dvs ca 1/3) med på gymnastikk- og svømmekursene. Snart hadde 50 av pasientene og de ansatte tatt svømmeknappen. Det ble ansatt en egen instruktør som skulle organisere fritiden til pasientene.
1964: Man fikk en egen beredskapsavdeling som i en eventuell krigssituasjon skulle gjøres om til beredskapssykehus. Denne avdelingen ble brukt til pleieavdeling, arbeidsterapi og barnehage. Nå hadde Nærlandheimen til sammen 17 bygg.

I 1966 hadde institusjonen i alt 320 beboere fra 1 år til 70 år, man hadde arbeidsstuer, skole med 3 klasser og barnehage med 3 ansatte. Til sammen hadde man rundt 160 mennesker på lønningslista, og mange av de ansatte bodde på stedet sammen med familien. 14 eneboliger, 9 familieleiligheter, og ca 60 hybler og 20 hybelleiligheter var oppført på området.
Nærlandheimen hadde også det administrative ansvaret for flere anlegg i Agder og Rogaland. Mellom disse var Ramsvik skole- og daghjem i Stavanger, Landeskogen i Grendi i Setesdal, Lillebo daghjem i Haugesund, Kongsbo Dagheim i Kristiansand, Ellengård i Arendal og Varatun skole og daghjem samt Varatun Verksted i Sandnes. Til sammen var nesten 900 mennesker med psykisk utviklingshemming underlagt Nærlandheimen. Noen bodde også hos privatpersoner under tilsyn av Nærlandheimen.

Men utbyggingen sluttet ikke der. Utover på 60- og 70-tallet kom det flere nye tilskudd til bygningsmassen og nye tilbud til beboerne. I tillegg til nye avdelinger fikk man blant annet egen kirke, eget feriested og et eget sted der familie som kom langveisfra kunne overnatte. Feriestedet Kvednaflåt hadde plass til 36 overnattingsgjester, og var ofte i bruk. I 1969 ble en ny idrettsplass åpnet, og på programmet åpningsdagen sto blant annet konkurranser med 60 m løp, lengde, og fotballkamp mellom Nærlandheimen og Bakkebø.

Nye tider og nye tanker
16. mars 1969 ble Nærland kirke innviet med eget skole- og velferdsbygg. Samme dag ble vernepleierskolen på Nærland åpnet. Skolen var en konsekvens av at et stadig større og mer merkbart behov for å øke kompetansen blant de ansatte. Skolen ble eid og drevet av Det Norske Diakonforbund, og det første kullet ble uteksaminert i 1971. Vernepleierskolen var viktig for utviklingen av det faglige nivået på institusjonen, og nye tanker for utviklingsmulighetene for beboerne ble mer og mer innarbeidet i de daglige rutinene ved heimen.

I begynnelsen var det et ønske at alle som arbeidet på avdelingene hadde bakgrunn som diakoner eller sykepleiere. Selv etter at en gikk bort fra dette var det ikke enkelt å få kvalifisert personale, og det var lettest å få tak i ufaglært arbeidskraft fra nærområdet. I 1951 var 71 av 111 ansatte hjemmehørende i Nærbø kommune. Ikke minst var det vanskelig å fagfolk som leger og psykologer. Til å begynne med hadde heimen bare besøk av en lege 1 gang i uken, men senere fikk man fast ansatt lege. Dessverre var det ofte stor utskifting av fagfolk på institusjonen, og få leger var lengre enn 1 år på Nærlandheimen.

I løpet av 1980-årene ble det stadig: stadig større fokus på den manglende medisinske oppfølgingen av beboerne på sentralinstitusjonene. På Nærlandheimen hadde bare 40% av beboerne fått stilt en diagnose. 9 av 10 var ikke undersøkt medisinsk før de flyttet inn, og for mange hadde det gått 6-8 år før de ble undersøkt. I 1985 hadde alle beboerne på institusjonen gjennomgått en helseundersøkelse der en også undersøkte kroniske lidelser.

Samtidig som en ble mer opptatt av å kartlegge beboernes helse, ble det stadig større fokus på at det ville være gunstigere med små og mer oversiktlige boenheter. Til tider kunne tallet på nærpersoner hver pasient måtte forholde seg til være så høyt som 20-30. Allerede fra 70-tallet hadde man med nybygde paviljonger begynt å minske antallet beboere på hver enhet, Fra å ha vært avdelinger med opp til 25 beboere arbeidet man seg etter hvert nedover mot avdelinger med 3-4 bebeoere, og en nærmet seg også en tilsett for hver av beboerne. Denne nedbyggingen førte til at det var så godt som inntaksstopp på institusjonen til tross for at bygningsmassen økte ganske kraftig på 70-tallet. Samtidig ble det flere ansatte, til tider arbeidet det over 700 mennesker på Nærlandheimen, deltid og heltid.

I 1984 ble boenhetene delt inn i tre selvstendige faglig og administrative enheter kalt grender, i første rekke ut fra funksjonskriterier. I grend I bodde i hovedsak strekt pleietrengende beboere, i grend II prøvde en å samle urolige beboere og grend III var for en stor del rehabiliteringsavdelinger. Mer spesialpersonale ble ansatt, herunder ny lege, to psykologer, en sosionom og to fysioterapeuter. Samtidig fikk man en styrking av arbeids- og aktiviseringssektoren. Fra 1983 til 85 skjedde det en dobling av tallet på aktiviseringspersonale. I 1988 ble deler av virksomheten ved arbeids- og aktiviseringssektoren skilt ut som en egen enhet, ”Jæren arbeidssamvirke”. Senere ble arbeidsvirksomheten helt adskilt fra Nærlandheimens drift.

På 80-tallet var det også store endringer og ekspansjon innenfor institusjonens skolevirksomhet. Man hadde startet skole for de som ble ansett som mest opplæringsdyktige i 1956, men den gang var det Hå skolestyre som skulle stå for undervisningen med kun en lærer. Først i 1971 fikk skolen egne lokaler, flere lærere og rektor, og således har dette året gjerne blitt regnet som den egentlige starten på Nærlandheimen skole. Skolen hadde nå i overkant av 20 hele lærerstillinger, og opplæringsbegrepet ble utvidet fra kun tradisjonelle skolefag til kommunikasjonstrening og trening på å kunne utføre flere daglige gjøremål. Man hadde også egen husmorskole. I skoleåret 1987/88 76 hadde skolen elever i alderen 13-25 år, og timetallet varierte fra 2 til 22 timer i uken per elev.

Ved Nærlandheimens 40-årsjubileum i 1988 bodde det 191 personer her fordelt på 28 avdelinger med fra 2 til 11 beboere. Tallet på arbeidstakere var ca 600.

Avvikling
I 1987 sa Det Norske Diakonforbund opp samarbeidsavtalen om drift av Nærlandheimen som man hadde hatt med Rogaland Fylkeskommune, og fra 1. jan 1989 overtok fylkeskommunen det fulle driftsansvaret.

Nærlandheimen ble offisielt avviklet 31. desember 1990, men det tok litt tid før de ulike kommunene hadde klare boliger og andre nødvendige tilbud til beboerne. Rogaland Fylkeskommune vedtok derfor at heimen skulle drives etter behov i ytterligere 4 år, og institusjonen ble endelig lagt ned 15. september 1994. For noen av de eldste beboerne ble det opprettet et eldrekollektiv i deler av bygningsmassen på området, og beboerne får bo her så lenge de lever.

I desember 1996 ble eiendommen overtatt av Nærlandsparken AS, som blant annet skal drive Nærland Gjestegård. Rogaland Vernepleierskole er fremdeles eid og drevet av Det Norske Diakonforbund.

Kilder:
Måseidvåg, Torunn: Nærlandheimen. Diakonenes arbeids- og pleiehjem for åndssvake. I Sjå Jæren. Årbok for Jærmuseet 2000.
Hilsen fra Nærlandheimen. 40-årsjubileet.
1988. Red. Jarleif Bø, Marton Mossige, Anton Larsen.
Ugland, Agnes Vaaren: Nærlandheimen gjennom 25 år 1948 – 1973.

Del med dine venner

Innsendte kommentarer:

Din mening og dine erfaringer er viktige for oss. Vi vil gjerne at du skriver en kommentar eller et minne. Takk for at du legger inn navn og epostadresse, da har vi anledning til å kontakte deg igjen.

Navn:
Epost:
Dette vil jeg si:
Skriv inn tegnene i boksen under.

Vanskelig å se? Prøv et annet bilde
CAPTCHA-bilde
Tegn fra bildet:

Enkelte innlegg kan endres av redaksjonen med hensyn til språk og nødvendig anonymisering. Da kontakter vi deg tilbake. I noen få tilfeller kan hensyn til medmennesker føre til at innlegg ikke blir presentert på sidene.

Under ser du alle tekstene som er registrert fra Sør-Norge.

Bilde til Nærlandheimen

Nærlandheimen i Hå kommune

Bilde til Nærlandheimen

Fra Diakonforbundets befaring på eiendommen i 1939. Forsamlingen ønskes velkommen av diakon Bjørn Gard

Bilde til Nærlandheimen

Den eldste bygningsmassen med vanntårnet

Bilde til Nærlandheimen

Åpningsdagen 7. august 1948

Bilde til Nærlandheimen

Betjeningen på åpningsdagen

Bilde til Nærlandheimen

Nærlandheimens fane

Bilde til Nærlandheimen

Kjøkkentjeneste

Bilde til Nærlandheimen

Noen av arbeidstakerne og produktene fra arbeidsstuen

Bilde til Nærlandheimen

Administrasjonsbygget fra 1958

Bilde til Nærlandheimen

En ny boavdeling for kvinner ble tatt i bruk i 1959

Bilde til Nærlandheimen

Den nye barne- og ungdomsavdelingen åpnet i 1961 med 64 plasser

Bilde til Nærlandheimen

Nybygget for 43 såkalte "asosiale åndssvake menn" ble reist i 1964 etter initiativ fra staten

Bilde til Nærlandheimen

Nærlandheimens bygningsmasse ekspanderte stadig

Bilde til Nærlandheimen

Noen av funksjonærboligene

Bilde til Nærlandheimen

Institusjonens eget feriested - Kvednaflåt

Bilde til Nærlandheimen

Forstander Steensnæs tar "avsparket" på den nye fotballbanen

Bilde til Nærlandheimen

Kirken ble innviet 16. mars 1969

Bilde til Nærlandheimen

Vernepleierskolen

Bilde til Nærlandheimen

Elevkull ved vernepleierskolen 1971

Bilde til Nærlandheimen

 

"UHØRTE STEMMER OG GLEMTE STEDER" på nett er et dokumentasjonsprosjekt om utviklingshemmedes historie i Norge. Prosjektet er et samarbeid mellom museene SØR-TROMS MUSEUM, AVD. TRASTAD SAMLINGER, EMMA HJORTH MUSEUM, MEDISINSK MUSEUM PÅ NORSK TEKNISK MUSEUM, SVERRESBORG TRØNDELAG FOLKEMUSEUM OG BYMUSEET I BERGEN. Prosjektet er finansiert gjennom midler fra ABM-UTVIKLING. Produksjon © Histos.