Uhørte stemmer og glemte steder

        I slutten av november 1966 tok Emma Hjorts Venner initiativet til dannelsen av et landsforbund av foreldreforeninger og andre interesserte som arbeider for de psykisk utviklingshemmede (åndssvake).
        Hver for seg er de forskjellige foreninger små, men samlet i et landsforbund vil de være sterke nok til å tale de psykisk utviklingshemmedes’ sak.
        Lørdag 18. februar ble det avholdt konstituerende møte i Oslo. Tilstede på møtet var bl.a. overlege Ole B. Munch ved Emma Hjorts Hjem, overlege Morgens Rasmussen ved Klæbu offentlige Pleiehjem, samt forfatteren Arne Skouen som holdt et orienterende kåseri.
        Det møtte representanter for 26 foreninger og støttelag, hvorav det store flertallet umiddelbart stemte for stiftelsen av det nye landsforbund.
        Herr Arne B. Wangen, Bærum, ble valgt som varamann til styret. I Forbundets råd ble herr Jan Bakkevig, Haugesund, formann og herr Wilh. E. R. Gran, Bærum, viseformann.
        Landsforbundet skal ifølge formålsparagrafen, arbeide for at samfunnet yter de psykisk utviklingshemmede full rettferd på linje med andre norske borgere, på landsbasis være et kontaktorgan for de tilsluttede foreninger og enkeltmedlemmer, ivareta de tilsluttede medlemmers interesser overfor myndighetene, bistå med opprettelse av foreldreforeninger der slike ikke finnes, samt drive opplysningsvirksomhet.
        Under debatten ble det hevdet at foreldrene hittil har spilt en altfor beskjeden rolle i arbeidet for de psykisk utviklingshemmede. Disse kan nemlig ikke selv tale sin sak, og hvem er da nærmere til å tale for dem enn nettopp foreldre og pårørende som daglig står overfor de problemer det medfører å ha et psykisk utviklingshemmet barn?
        Forbundet ser det som en stor oppgave snarest å få samlet alle foreldre og interesserte om dette arbeidet.
        Styret vil, i den nærmeste fremtid, søke å få kontakt med de foreninger og støttelag man ennå ikke har nådd.