Gå til hovedtekst | Gå til kommentarer

Beretninger

Institusjoner

Omsorgen i dag

Kilder

Annet

Vi har ikke glemt dem – , 04.05.1966

Vi har ikke glemt dem – Rapport fra et hjem for psykisk utviklingshemmede

Fakta

Datering:
1966-05-04
Perioder:
Før HVPU-reformen

Sunnmørsposten

Dette er er et åndssvakehjem. Utenfor er det vår. For to dager siden snedde det. Da gikk vi ingen tur med barna, slik vi ellers pleier å gjøre hver dag (for at vi skal slippe å være under oppsyn av avdelingslederen). I påsken satte vi oss på et berg og solte oss og ble bare avbrutt hver gang Ivar spiste jord, eller når Harald – i ren distraksjon – satt og kastet stein i hodet på de andre. Nå er vi brune. Og så ble det plutselig vinter igjen et par dager. Dette snakket vi om da vi spiste middag, som om sommeren skulle kommer fortere av den grunn. Nå er i alle fall våren kommet. Og vi tror ikke at di skal miste brunfargen, selv om vi ikke fikk solt oss de siste par dagene. Oversøster var blitt brun allerede like etter jul. Da hadde hun vært på fjellet på påsketur. Men alle skjønte at hun sikkert hadde vært i Valdres og tatt høyfjellssol, og dette var samtaleenmet i fjorten dager. Imidlertid har kanskje vært på Mallorca eller i Haugesund og kjøpt en tube brunkrem. ...Omsider hadde vi sagt det som kunne sies om oversøsterens hjerteskjærende brunfarge, og vi gikk tilbake til å snakke om at det sikkert blir varmere igjen om noen dager. Det er jo snart mai... I morgen skal vi sikkert gå tur igjen. Vi blir så nervøse av å sitte inne i barnehagen og late som om vi «aktiviserer» barna. For vi aktiviserer ingen, vi bare legger opp femti masker på en pinne til Kari. Så sitter hun i ro og strikker på de femti maskene til det er slutt på garnet, eller det tilfeldigvis er blitt en lue eller et skjerf av strikketøyet hennes. Slik aktiviserer man Kari... Det er verre med de andre, de som ikke kan strikke. Ingeborg får forresten en vev, og den vever hun på uten vår hjelp. Så på sett og vis kan vi kanskje si at vi aktiviserer henne også. Vigdis er stor og tykk og sitter hele dager i en stol med armene fulle av tre gunniballer. Tar vi en av ballene fra henne, kommer hun etter oss med stolen på slep, mens hun laller hissig: Nanananana! Det er det eneste hun kan si. Og stolslepingen er hennes eneste form for aktivitet. Hun er en tung materie. Det er meget forlangt at vi skal aktivisere henne for tusen og tyve kroner i måneden, minus skatt, minus kost, minus trygd. ELSE Dette er et åndssvakhjem. Og det vet Else. Hun er pasient, men ikke åndssvak. Riktignok til hører hun ikke til blant de mest intelligente nittenåringene i verden. Men hun har stått på kafe inne i byen da hun var fri. Så fant hun ut at hun ikke kunne disponere fritiden sin slik det sømmer seg et anstendig menneske. Hun ble visst en slags gatepike. Og da var det nokså lettvint å sende henne hit. ...med dekning i Elses lave intelligens som ligger nesten opp til det normale. Det er ikke godt for Else å bo her. Da hun forlot byen, innbilte hun sine venninner at hun skulle til denne «heimen» som pleierske. Men en dag kom et par av de hit for ut for å besøke henne. Det spurte etter «søster Else»... Så var her ingen søster Else. Da de oppga etternavnet, ble det klart for den at hun hadde løyet..., og de gikk uten å hilse på henne. De hadde ikke trodd at Else var blitt åndssvak... I kveld står ytterdøren ulåst. Det er fordi Else har rømt, men ventes tilbake når som helst. Men nå er klokken over tolv, og da er det ikke særlig sannsynlig at hun kommer i natt. Vi tar det med knusende ro. Else har rømt før... Hun kommer nok tilbake. Og da skrives det kanskje litt i journalen, og Else blir lagt til sengs og må ligge der hele dagen fordi hun har vært ulydig... Så blir hun kanskje snillere. Det er vår. Else ville kanskje ha noen å dele våren med. Men det er ikke hjemmets oppgave å skaffe henne en venn. Hjemmet, det sørger for at hun får mat og rene klær og kommer i seng klokken halv ti hver kveld. Og så er det meningen at Else skal være fornøyd med det og ikke ha større fordringer. Men Else er vanskelig. Hun er nitten år og nesten normal... Ulf Nestvold.

Del med dine venner

Innsendte kommentarer:

Din mening og dine erfaringer er viktige for oss. Vi vil gjerne at du skriver en kommentar eller et minne. Takk for at du legger inn navn og epostadresse, da har vi anledning til å kontakte deg igjen.

Navn:
Epost:
Dette vil jeg si:
Skriv inn tegnene i boksen under.

Vanskelig å se? Prøv et annet bilde
CAPTCHA-bilde
Tegn fra bildet:

Enkelte innlegg kan endres av redaksjonen med hensyn til språk og nødvendig anonymisering. Da kontakter vi deg tilbake. I noen få tilfeller kan hensyn til medmennesker føre til at innlegg ikke blir presentert på sidene.

Under ser du alle tekstene som er registrert fra perioden Før HVPU-reformen.

Bilde til Vi har ikke glemt dem – , 04.05.1966

 

"UHØRTE STEMMER OG GLEMTE STEDER" på nett er et dokumentasjonsprosjekt om utviklingshemmedes historie i Norge. Prosjektet er et samarbeid mellom museene SØR-TROMS MUSEUM, AVD. TRASTAD SAMLINGER, EMMA HJORTH MUSEUM, MEDISINSK MUSEUM PÅ NORSK TEKNISK MUSEUM, SVERRESBORG TRØNDELAG FOLKEMUSEUM OG BYMUSEET I BERGEN. Prosjektet er finansiert gjennom midler fra ABM-UTVIKLING. Produksjon © Histos.