Gå til hovedtekst | Gå til kommentarer

Beretninger

Institusjoner

Omsorgen i dag

Kilder

Annet

Haldis si historie

Haldis er født 8. mars 1951 i Molde. Hun er yngst av fire søstre. Haldis ble født noe for tidlig og det viste seg ganske snart at hun var ”litt sein av seg”. Jeg husker det ble diskutert om det ”kunne verra noko gale med henne”.

Jeg kan også huske godt de første skrittene hun tok på stuegolvet heime. Ho var da omtrent to år. Hele familien var samla og til stor jubel fra oss andre vakla ho de første skritt fra mamma til pappa sine armer.

I 1955, da Haldis var fire år, dro hele familien til Oslo. Haldis skulle undersøkes av spesialister på Rikshospitalet og vi fikk lov til å være med. Vi bodde på hotell Continental. Jeg ser enda for meg et bilde da vi sto på balkongen på hotellet og så opp mot kongens slott. Det var stort. Søstra mi påsto at dronning Elisabeth av England også var i byen på samme tid. Det gjorde det hele sikkert enda mer spennende.

Jeg tror å huske at vi barna ble tatt hånd om av slektninger i Oslo imens mamma og pappa var på Rikshospitalet med Haldis. Disse undersøkelsene konstaterte at hun var ”opplagt åndsvak”.

Haldis var mye syk som liten og jeg husker at mamma satt oppe med henne om natta over damp slik at hun skulle få puste. Hun måtte mates og maten måtte være myk for at hun skulle kunne svelge den. (Den dag i dag spiser hun ikke noe som er hardt).

Det var mye arbeid med henne. Vi måtte passe på henne hel tida fordi hun stakk av gårde. Det var ikke så mye trafikk den gangen så det var ikke så farlig som det ville vært i dag. Dessuten kjente folket i bygda til henne og kunne varsle oss. Det største problemet var at hun ofte fikk epileptiske anfall og da måtte vi være på pletten med en pinne som vi stakk i munnen på henne slik at hun ikke skulle bite av seg tunga.

Hun ville heller ikke sovne om kvelden. Vi måtte bytte på å ligge ved siden av henne, ofte opptil en time før hun sovna. Vi sang blant annet: ”Bysan lull koka kjetilen full for nå skal lille Haldis sova”.

Pappa var handelsreisende og var lite hjemme. Men om søndagene tok han med seg Haldis, og oss andre på biltur til slektninger og kjente. Da fikk mamma litt tid for seg selv, kunne slappe av og høre på gudstjenesta i radioen.

Haldis bodde hjemme til hun var 7 år. Hun kom til Hellandheimen da den åpna i 1958. Pappa var politiker på den tida og var også med i fylkestinget i Møre og Romsdal. Sikkert noe prestisje fra politikernes side å få bygd Hellandheimen. Jeg kan enda den dag i dag se for meg et bilde fra da de dro av sted med henne. Søstra mi og jeg lå på divanen i dagligstua, holdt rundt hverandre, og gråt.

Haldis var hjemme på ferie hver eneste jul, påske og sommer i alle de åra hun var på Hellandheimen. Det var kun ei jul ho ikke var på hjemme. Det var jula 1968, den første jula etter at pappa døde. Jeg var tre år eldre enn Haldis og jeg husker mange juler som et mareritt. Jeg gleda meg også til jul, men Haldis tok all oppmerksomhet. Jeg måtte gjemme unna lekene min og gjemme julegavene under divanen slik at hun ikke skulle ødelegge dem. Hun ødela og rev i stykker mye.

Etter at hun kom på Hellandheimen utvikla hun selvskading og utadreagerende adferd. Hun beit seg oppover armene og reiv i stykker klærne sine. Hun kunne sparke, slå, bite og spytte. Og for et spetakkel det var hver gang hun skulle tilbake til Hellandheimen. Huslegen vår kom hjem til oss og satte beroligende sprøyte på henne og ofte var det fire mannfolk som måtte til for å få henne inn i bilen. Vi andre sto igjen og gråt og syntes fryktelig synd på henne.

Ofte når vi kom på besøk til Hellandheim, særlig når vi kom uten å si ifra, fant vi Haldis avkledd, sår oppover armene og helt i oppløsning. Jeg mener å huske at det var en ”konflikt” i heimen angående at Haldis ble sendt bort. Mamma hadde dårlig samvittighet, og pappa kanskje også, men for han var det som politiker et framskitt i åndsvakeomsorgen og mamma kunne ikke si et ord i mot.

Etter hver fikk Haldis det mye bedre på Hellandheimen. Hun fikk skoletimer, bodde i mindre enhet og opplegget rundt henne ble bedre.

Etter at pappa døde i 1968, Haldis var da 17 år, reise mamma alene annenhver uke, i all slags vær, med buss til Molde og ferge til Vestnes for å besøke Haldis. Vi søstrene bodde på andre steder i landet og var opptatt med utdannelse og kjærester, etter hvert familie og småunger. Men hver eneste jul, påske og sommerferie kom vi hjem for å hjelpe til når Haldis kom på ferie. Jeg husker når småungene lå på gulvet og lekte, balanserte Haldise mellom dem for ikke å tråkke på dem. De var aldri redd henne, hun har alltid vært den ”rare” tanta deres.

I 1991, med HVPU reformen, ble det vedtatt at Haldis skulle flytte tilbake til hjemkommunen sin. Den forberedte dette godt. Haldis fikk ”eget” hus, det blei kort vei for mor å besøke henne og enklere for oss alle når vi kom til hjem i feriene.

Etter hvert slo hun seg godt til ro. Mamma døde høsten 2006, 95 år gammel: Hun hadde stor glede av å ha henne i nærheten. Hun takka Gud mange ganger for at Haldis endelig hadde fått det godt. Haldis er meget musikalsk og elsker å sitte i sofaen sin å lytte til musikk. DDE er dens store favoritten. Hun liker også godt sosial samvær og være med på helsedans.

Når jeg nå møter folk i bygda og de sier ”ka sver søster di he vorte”, blir jeg både stolt og rørt. Det har virkelig skjedd en utrolig forandring og utvikling med henne siden hun kom ”heim”.

Haldis lever i dag ”det gode liv” i hjembygda.

 

Haldis sine minner fra Hellandheimen

 

Del med dine venner

Under ser du alle tekstene som er registrert fra perioden Etter HVPU-reformen.

 

"UHØRTE STEMMER OG GLEMTE STEDER" på nett er et dokumentasjonsprosjekt om utviklingshemmedes historie i Norge. Prosjektet er et samarbeid mellom museene SØR-TROMS MUSEUM, AVD. TRASTAD SAMLINGER, EMMA HJORTH MUSEUM, MEDISINSK MUSEUM PÅ NORSK TEKNISK MUSEUM, SVERRESBORG TRØNDELAG FOLKEMUSEUM OG BYMUSEET I BERGEN. Prosjektet er finansiert gjennom midler fra ABM-UTVIKLING. Produksjon © Histos.